Cogitatio

Sinnene hos diverse dyrevenner er i kok etter at TV-Norge viste drap av høner i beste sendetid, satt opp som en konkurranse i et underholdningsprogram. Både dyrebeskyttelsen og NOAH reagerer med å planlegge anmeldelse ettersom drap av dyr som underholdning ikke er lov ifølge den nye dyrevernsloven. Jeg siterer fra artikkelen: “I den nye dyrevernsloven, som trådte i kraft ved nyttår, slås det fast at avlivning av dyr som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement ikke er tillatt, samt at et dyr har en egenverdi utover nytteverdien det har for andre.”

Det er forsovet fint at det anerkjennes at drap som underholdning er forkastelig, men jeg klarer ikke å se hva som er forskjellen på å drepe en høne for å more seg og drepe en kylling for å kose seg med kyllingfilet. Det er jo ingen forskjell! Vi kan more oss med andre ting og vi kan spise andre ting. Og ikke trenger vi lide noen nød underholdningsmessig, smaksmessig eller helsemessig heller. Jeg synes dette illustrerer godt hvor usammenhengende den såkalte dyrevernsloven er. I tillegg påpeker den at dyr har en egenverdi “utover nytteverdien det har for andre”. Hva betyr egentlig det? Det blir jo helt meningsløst når den egenverdien kommer i annen rekke i forhold til folks ønske om å spise visse matretter. Vi tramper på denne egenverdien hver gang vi reduserer dyrene til ting, objekter for vår unødige nytelse. Det er ingen forskjell om denne nytelsen er underholdningsmessig eller matmessig. Det er ingen forskjell på å gå med pels og spise egg. Det eneste som er konsekvent dyrevennlig er en vegansk etikk. Det er den eneste etikken som tar det at dyr har egenverdi på alvor. Gjør holdninger til handlinger – bli veganer.

Jeg leser og hører ofte at altetere mener vi som velger å ikke spise animalske produkter at hva de og vi velger å spise er et personlig valg, og at alle må respektere det valget man har gjort seg. Jeg må med andre ord ha respekt for at de velger å spise de døde kroppene og produktene av dyr som har blitt utnyttet på det groveste. Hvordan kan jeg respektere det? Det er ikke personlig hvorvidt du velger å spise og bruke andre. Det angår også de som blir ofre for ditt konsum. De teller også som individer med interesser. Det angår altså ikke bare deg hvordan du velger å leve, det angår også alle de som påvirkes av dine valg. Valget om å spise og bruke andre dyr er ikke personlig. Derfor er det heller ikke noe jeg kan respektere, og jeg er strengt tatt lei av at andre krever respekt for dette. Særlig når jeg forklarer mine begrunnelser bak å være veganer, så burde det ikke være så vanskelig å skjønne at jeg synes kynismen andre dyr blir ofre for er hjerteskjærende grusomt og er noe jeg gjerne vil se verden foruten. Hvordan kan man da kreve respekt? Dette betyr ikke at jeg ikke respekterer mennesker som ikke er veganere, men jeg kan ikke respektere de handlingene jeg synes er uetiske. De menneskene får min respekt gjennom andre handlinger og egenskaper jeg ser på som gode. Det betyr heller ikke at jeg plager folk som prøver å spise i fred. Jeg synes man skal være høflig, imøtekommende og hyggelig, og ikke pågående og ubehagelig. Allikevel, et valg om å skade andre er ikke et valg jeg kan respektere.

Jeg håper vi er på vei mot et samfunn der respekt ikke er noe som kun er forbeholdt mennesker, men også andre dyr på planeten vår. Jeg håper vi en dag kan se andre sansende vesener som verdig vår omtanke og godhet, og at det å drepe og bruke dem ikke er forenelig med dette. Kanskje kommer dette til å skje en dag, antageligvis ikke i min levetid, men kanskje til slutt hvis det fortsetter å være noen som snakker for de som ikke kan snakke for seg selv, og som mener respekt for deres liv og velferd er viktigere enn respekt for andres matvaner.

Jeg får ofte høre fra folk, som regel i sammenheng med de dyrene de kaller “kjæledyr”, at de er veldig glad i dyr. At dyr gir livet deres mening og at deres katt eller kanin er et elsket familiemedlem. Men jeg hører meget sjelden at disse menneskene avstår fra å spise og bruke animalske produkter. Og de synes gjerne at jeg er ganske ekstrem som oversetter min kjærlighet til andre dyr til det å ikke å konsekvent søke etter å ikke skade dem. Hvordan kan man påstå at man er glad i noen og samtidig bidra til at de avles opp, puttes i trange båser og drepes på samlebånd, kun for at du skal få litt kjøtt på tallerkenen? Kjøtt som du ikke trenger ernæringmessig og som skader planeten?

Dette blir for meg en morbid form for kjærlighet. Å være glad i noen betyr for meg at man setter pris på deres tilstedevælse, at deres lykke betyr noe og at man ønsker dem vel. Hvordan kan man bruke en slik frase om noen man dreper og bruker? Jeg har jo en gang vært en slik person som sa jeg var glad i dyr mens jeg spiste de drepte kroppene deres, men jeg har ikke helt forstått hvordan jeg fikk dette til å stemme oppi mitt hode. Kanskje fikk jeg det ikke helt til å stemme. Kanskje slo det meg ikke at det er feil fordi jeg ikke helt turte å tenke etter. Og når jeg først begynte å tenke etter så ble det innlysende. Mine vaner og ønsker matmessig teller så uendelig mye mindre enn livet til noen jeg vil vel. Man spiser ikke den man er glad i.

Bli veganer.

Å være veganer i en ikke-vegansk verden innbærer nødvendigvis å måtte daglig se en del ting man misliker sterkt. Menneskeheten er ikke spesielt dyrevennlig. De aller fleste må sitte i familieselskaper med døde kropper på bordet, handle i butikker med kjøttstykker, egg og melk innimellom de andre varene, og daglig vandre blant folk som kler seg i ull, skinn og pels. Men hvor går grensen for hva man skal godta? Jeg har satt en regel om at det ikke lages noen ikke-veganske ting i mitt hjem. Skal du ha ost eller biff må du spise det et annet sted. Jeg kommer heller aldri til å tilbrede eller kjøpe ikke-veganske ting for andre. Til gjengjeld disker jeg mer enn gjerne opp med deilig mat uten dyreprodukter med et smil.

Utover dette godtar jeg det meste. Jeg drar på grillfest, sitter i andres skinnsofaer og klager ikke når det lukter død ku i hele rommet. Men jeg synes ikke det er så hyggelig. Så jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å late som alt er fint. Collen Patrick-Goudreau har sagt i podcasten sin at hun ikke drar på grillfester der det grilles kjøtt, fordi det er såpass ubehagelig. Og det er jo en fin måte å si fra om at man ikke synes det er greit, og være sterk på vegne av de stakkars ofrene. Men man risikerer jo også å isolere seg selv til en viss grad. Jeg har ikke spesielt mange vegetarvenner så om jeg aldri skulle delta der dyreutnyttingen er tydelig vil jeg nok bli sittende mye hjemme med samboeren og kaninene. Og da mister man også sjansen til å vise at man fint kan leve som veganer, og havne i diskusjoner som kan få andre til å innse en ting eller to. Så hvor går grensen mellom det man godtar og det man sier nei til?

Jeg skrev om veganisme tidligere i bloggen her og beskrev det som “et kosthold helt uten animalske produkter”. Vel, det er egentlig ikke en spesielt god definisjon. Det er vel mer det man kan kalle “strikt vegetarisme”. Veganisme går lenger enn kosthold. Det dreier seg om en boikott av alle dyreprodukter. I både klær, vaskemidler, kroppspleieprodukter, vesker, sko og lignende. Veganere bruker ikke ull, skinn eller silke og bruker ikke produkter som er testet på dyr eller inneholder animalske produkter. Det dreier seg om å eliminere de produktene dyrene lider for i hverdagen.

For meg blir veganisme mye mer knyttet opp mot dyrerettigheter enn vegetarisme. Vegetarisme kan ha mange årsaker, men veganisme dreier seg om et spesielt engasjement. Ingen dyreprodukter er godtatt. Og det er ikke veganpolitiet som bestemmer dette. Det er det veganere gladelig gjør for en viktig sak. I hvert fall er det slik for meg. Veganisme er en stor global boikottaksjon. Og stadig flere blir med.

Verdiene bak å velge et vegansk liv handler om sympati og empati med de ikkemenneskelige dyrene. Det handler om å avstå fra å støtte utnyttingen av dem og å ikke bidra til deres lidelse. Merk at det ikke bare er lidelsen som er i fokus. Bruken er minst like viktig, om ikke viktigere. Det er en protest mot å bruke dyr som redskap for våre mål, midler for vår nytelse. Dyrenes liv har egenverdi, de er ikke varer. De er ikke ting. Derfor bør de heller ikke behandles slik. Som slaver.

Det er mange som synes det høres skremmende ut å påta seg slike kriterier for hvilke ting man kan kjøpe og bruke. Det høres vanskelig og tidkrevende ut. Vanlige innvendinger er: det er dyrt/ingenting annet enn ull holder meg varm/det finnes ikke gode nok vintersko uten skinn/det finnes nesten ingen veganske kroppspleieprodukter der jeg bor/det er melk i alt. Dette synes jeg egentlig kun er trivielle unnskyldninger hvor det finnes løsninger for de som gidder. Jeg klarer meg fint jeg. Det er ikke alltid enkelt, men det er ingenting i forhold til hva de jeg gjør det for må igjennom. Deres lidelse, deres liv uten egenverdi er mye mye viktigere enn at jeg må bruke ekstra penger på shampo. Man lærer ikke å være veganer på dagen, det er noe som kommer. Ønsker man det nok finner man ut av det etterhvert. Det handler ikke om perfeksjon, det handler om et ønske om å delta på boikotten av dyreprodukter som en protest mot dyrenes manglende rettigheter. Og jeg synes det føles veldig bra å ta del i det.

For to måneder siden bestemte jeg meg for å gå fra å være vegetarianer til å bli veganer. Jeg skrev selv om mine kvaler angående valget på bloggen her. Man kan trygt si at hittil har mine bekymringer vært ubegrunnet. Jeg var redd for at jeg skulle få et anstrengt forhold til mat, siden jeg måtte være mer påpasselig. Men det er bare dumt når jeg tenker på det nå. Man lærer seg jo hvilke ting man kan spise og hvilke ting man ikke kan spise. Det er ikke sånn at hver gang man går inn i butikken så starter man på scratch.

Jeg føler meg derimot mye bedre. Jeg elsker å være veganer! Det er utrolig deilig å kjenne på at man lever opp til en etisk standard man står for. Det føles befriende å boikotte de produktene som støtter de ikke-menneskelige dyrenes lidelse og utnyttingen av dem. Maten jeg lager er også herlig og det er gøy å lære seg nye oppskrifter. Jeg føler ikke at jeg har gitt opp noen ting, men at jeg har fått utrolig mye.

Jeg har allikevel ikke fått brynet meg noe særlig på det å spise ute på restaurant, noe som jeg fryktet ville bli vanskelig. Men jeg tar utfordringen med en positiv innstilling og får jeg ikke kjempegod mat ute på alteterrestauranter så er ikke det krise. Jeg mister litt matlysten når alle spiser dyr rundt meg uansett. Å spise hos familie og venner har jeg derimot fått prøvd og det har gått kjempefint. Jeg tar alltid med noe hvis ikke annet er avtalt, og gjerne ekstra til andre også. En kjempesnill venninne av meg, som ikke er veggis, lot meg til og med hjelpe til i bursdagen hennes og lage vegansk mat til alle sammen. Det var en veldig fin opplevelse. Både fordi hun stolte på meg og var så grei og siden alle var så positive til maten.

Så jeg sier det samme til meg selv, som da jeg gjorde da jeg kun var vegetarianer: Hvorfor gjorde jeg ikke dette før?

Mange tror at det å leve som vegetarianer og i hvert fall veganer og meget restriktivt. Men får gjerne spørsmålet “man hva spiser du da?”. For meg er dette en merkelig oppfatning. Jeg føler meg jo overhodet ikke deprivert. Jeg ofrer meg ikke for saken min, slik mange har en oppfatning av. Jeg har bare rett og slett ikke lyst på de tingene jeg ikke spiser. Det hadde ikke gitt meg noe positivt å spise det i dag. Den maten jeg har lært å lage nå er den beste maten jeg noen gang har spist. Det mangler ikke på overflod av spennende grønnsaker, krydder og andre matvarer. Nå prøver jeg de tingene jeg ikke har tatt i før og det gir meg utrolig mange nye og gode smaksopplevelser. Jeg har gått glipp av så mye godt som alteter!

I tillegg så er den følelsen som følger med veg*anisme utrolig sterk og givende. Jeg lever i tråd med verdier jeg anser som meget verdifulle og jeg kan virkelig være glad i dyr, uten en hyklersk ettersmak. Å leve etter noe man tror sterkt på gir livet større mening og retning og livet mitt på andre plan føles også mer meningsfulle. Jeg får større lyst til å være et godt menneske mot andre rundt meg og hverdagens små gleder er det som teller for meg. Jeg har blitt adskillig mindre materialistisk og jeg har fått en større styrke til å fortelle andre hva jeg tror på på en tydelig og ærlig måte.

Alt i alt høres jeg vel ut som en nyfrelst. Men det er vel kanskje omtrent slik jeg føler det også.

Colleen Patrick Goudreau snakker ofte om det å fortelle din sannhet, “speak your truth”, når man snakker med andre om hvorfor man er vegetarianer eller veganer. Det innebærer at istedet for å sitte og holde kjeft og ha som mål å ikke utfordre eller støte noen så forteller man den virkelige sannheten om hvorfor man ikke spiser dyr. Man forteller de grusomme tingene dyrene er utsatt for, hvor stor belastning det er på planeten og hvor helsebringene det kan være å droppe animalske produkter. Man sier det klart og tydelig og uten skam.

Generelt tror jeg veg*anere går mye på eggeskall rundt folk. De vil ikke utfordre andres syn på hva som er mat og hva som ikke bør være mat, fordi de er redde for å fremstå som arrogante eller ekstemister uten respekt for andres standpunkter. Slik jeg ser det er dette ganske synd. Å være veganer eller vegetarianer er noe man burde være stolte av og noe man burde snakke om, slik at flere får tenkt igjennom sitt forhold til det de spiser. Man får høre at dette er å misjonere eller at man ikke har respekt for andres “valg” av å spise kjøtt og animalske produkter. Jeg ser på det som informasjonsarbeid på vegne av planeten og de ikke-menneskelige dyrene. Det er mange som ikke har peiling på konsekvensene av kjøttspising eller som aldri har tenkt gjennom det. Så at jeg informerer og prater om det kan gjøre at noen kanskje ser ting på en litt ny måte. Jeg synes igrunnen det er arrogant å anta at andre mennesker overhodet ikke har potensiale til å tenke gjennom sine praksiser og ta et tydelig etisk standpunkt på grunn av det. Men har jeg ikke respekt for de som velger å spise kjøtt? Jeg legger ikke mennesker til hat fordi de ikke blir veganere. De fleste i mitt liv er ikke veggiser, men jeg er glad i dem allikevel og jeg respekterer dem som personer. Men kan jeg stilltiende respektere det faktum at deres konsum av dyrekropper medfører lidelse? Nei. Derfor vil jeg ikke holde kjeft.

Jeg har nok hittil ikke vært så flink til å si det jeg ønsker å si. Men jeg lærer og finner bedre og bedre måter å ordlegge meg på. Det finnes selvfølgelig tid og sted for alt, men hvis noen spør vil jeg svare. Og jeg vil fortelle min sannhet.

Veg*anere pleier ofte å få beskyldningen om at de er så følsomme og derfor ikke klarer å være like fornuftige som andre mennesker. Gjerne ligger det implisitt at det er fornuftig å spise kjøtt. Veggiser er emosjonelle sippemennesker som synes så synd på den søte grisen at de ikke orker å spise den, mens altetere er normale, stabile mennesker som ikke lar emosjoner tåkelegge deres fornuft. De er så fornuftige fordi de ser at det er “naturlig” å spise kjøtt og ikke lar medfølelse overfor dyr få dem til å slutte å spise dem.

Dette provoserer meg. For det første er det fornuftig å spise dyr? Når vi ser på industrien og de enorme lidelsene det medfører er det fornufting å støtte opp om dette? Jeg synes ikke det er greit. Da er vel det ganske fornuftig og rasjonelt av meg å ikke bruke pengene mine på noe jeg synes er galt? Og er egentlig kjøttspising ikke basert på følelser? En grunn som går igjen når folk forklarer hvorfor de spiser kjøtt er jo fordi det er så godt. Dette er en positiv følelse altetere får når de spiser kroppene til de ikke-menneskelige dyrene. Er denne følelsen så sterk at man ikke klarer å la være å oppgi den for å ikke støtte en motbydelig industri, vil jeg si at det er rimelig følelsesbasert og ufornuftig!

Og for det andre, er det galt å være omtenksom og var overfor andres lidelse? Hvorfor er det sett på som noe negativt å føle noe overfor ikke-menneskelige dyr og være tro mot de følelsene? Er det fornuftig å ikke la seg berøre av historier om barn som har mistet foreldrene sine til AIDS? Det kan i mange tilfeller se ut til at de fleste ser på medfølelse overfor andre skapninger enn mennesket (i hvert fall industridyr) som en smule tåpelig. Dette synes jeg er merkelig. Deres lidelse er like ekte og de fortjener den samme omtanken.

Så jeg har overhodet ikke tenkt til å slutte å føle medfølelse og la mine følelser være med på å bestemme hvilke valg jeg tar i livet. Jeg tror det gjør en til et mer harmonisk og helt menneske. Man må tillate seg å føle smerte for da blir det lettere å føle ekte glede. Emosjoner og følelser en del av det å eksistere, å prøve å gjøre det til noe tåpelig og svakt, blir for meg å ignorere en viktig del av det å være et levende vesen.

Jeg er lakto-ovo-vegetarianer som betyr at jeg tillater egg og melk i kosten, og det har jeg vært i 4 mnd nå. Det har i grunnen gått veldig greit og jeg er ufattelig glad for å ha tatt det valget. Samtidig ser jeg at jeg ikke er helt konsistent i mine holdninger når jeg også inntar egg og melk.

Veganisme er et kosthold helt uten animalske produkter. Ikke kjøtt, egg, eller melk (eller andre animalske produkter). For meg er veganisme helt klart et ideal. Verpehønene og melkekuene får en like forkastelig behandling som slaktedyra (om ikke verre) og har like stor rett til å ikke bli utnyttet som ting.

Så i det daglige spiser jeg mest mulig vegansk. Men er det nok? Jeg ser jo at de argumentene som jeg bruker når jeg forteller meg selv at det er greit at jeg ikke er 100% veganer er de samme jeg brukte da jeg ikke ville bli 100% vegetarianer. Det er upraktisk, sosialt ubehagelig, vanskelig, umulig å spise ute osv. Men kanskje jeg må prøve før jeg bestemmer meg for at dette stemmer? Og hvis det stemmer, fortjener ikke dyra at jeg setter deres lidelse og rettighetsløshet over mine behov for å ha det praktisk?

Jeg synes dette er litt vanskelig. Jeg er redd for å bli en som har et anstrengt forhold til mat. Og skal jeg bli veganer føler jeg at jeg må virkelig mene at det er noe jeg vil før jeg gjør det, slik at valget kan bli gjort gjennomtenkt og grundig. Da legger jeg et bedre grunnlag for at det skal vare lenge tror jeg. Men nå har jeg spist helt vegansk uten store problemer i fire dager, så kanskje det er en mulighet for at jeg kan klare det på heltid også?