Cogitatio

“Jeg skjønner at du kan bry deg om dyr, men jeg er mest opptatt av mennesker” og “jeg synes vi skal ordne opp i alt det fæle som skjer med mennesker før vi begynner å bry oss om dyrerettigheter” er ting jeg har fått høre når jeg har fortalt at jeg er veganer. Disse invendingenes hovedpoeng er at det er mye fælt som skjer med mennesker i verden; barn sulter, kvinner blir voldtatt og krig og elendighet dreper uskyldige, og derfor burde vi prioritere dette før vi begynner å jobbe for dyrene.

Så var det dette med å ha to tanker i hodet samtidig. Det at jeg er veganer og bryr meg om andre dyr er betyr ikke at jeg ikke bryr meg om de fæle tingene som skjer i verden med mennesker. Faktisk så mener jeg at mitt engasjement for dyr er kommer fra samme sted som mitt engasjement for mennesker kommer fra. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet og å behandle mennesker godt. Jeg er i mot rasisme, kvinneundertrykking og diskriminering av homofile. Antispesiesisme er sterkt beslektet med dette, fordi det omhandler krav på rettigheter og anerkjennelse av alle individers verdi. Jeg mener at det å jobbe mot en mer rettferdig verden vil først bli konsekvent når vi også jobber mot spesiesisme.

Det er jo heller ikke sånn at veganisme tar mye tid vekk fra tid man heller kunne brukt på menneskerettighetsarbeid. Når man spiser, så velger man vegetarmat i stedet for animalsk mat. Når man er i butikken, kjøper man den genseren som ikke inneholder ull. Å leve ut en empati for dyr og anerkjennelse av deres rettigheter er å innføre veganisme i livet sitt. Man kan fint være veganer samtidig som man er ansatt i Amnesty eller jobber på et voldtektsmottak.

Så det at man er opptatt av menneskespørsmål er ingen unnskyldning for å fortsette å bidra til utnytting og lidelse hos andre dyr. Man kan fint vise omtanke i mange aspekter i livet.

Se Gary Franciones blogginnlegg om samme tema som har inspirert meg til å skrive dette innlegget: Human Rights and Animal Rights: Perfect Together

For nesten nøyaktig 250 år siden ble en kvinne ved navn Mary Wollstonecraft født. Hun er en av de som huskes for sitt engasjement for kvinnefrigjøring og feminisme. Hun gav ut boka “Vindication of the Rights of Women” i 1792, hvor hun gikk til angrep på Roussau som snakket så positivt om utdannelse, uten å inkludere kvinner når han snakket om hvem som skulle få den. Hun mente kvinner burde være selvstendige og  kunnskapssøkende mennesker.

Hun fikk motsvar, kvinner skulle jo ikke være slik på den tiden. For å illustere hvor latterlig tanken på kvinnerettigheter var kom Thomas Taylor med “Vindication of the Rights of Beasts“. Tenk kvinner med rettigheter! Det neste er vel at man mener at dyr bør ha rettigheter også!

Det som er latterlig i dag er ikke så latterlig i morgen. Det bør de som gjør narr av nye bevegelser kanskje huske litt bedre på. Og selv om Taylor mente det ironisk er det en sammenheng mellom å anerkjenne alle menneskelige individers verdi og det å utvide dette til andre dyr. Men vi må huske at ting tar tid! Det er 250 år siden Wollstonecraft ble født. Feminisme er fremdeles et tema som engasjerer. Dyrerettighetsbeveglsen er ennå ung. At vi ikke ser allverdens resultater nå betyr ikke at de som støtter en bevegelses spede begynnelse gjør en utrolig viktig jobb! Det kanskje aller viktigste rettighetsforkjempere og veganere gjør er bare å eksistere med disse meningene og med denne livvstilen. Bare for å normalisere det og gjøre det lettere for at en ordentlig debatt og et ordentlig oppgjør kommer den dagen samfunnet har fått nok protester og nok folk som engasjerer seg for de rettighetsløse som ikke kan snakke for seg selv. Spesiesismen må anerkjennes før den kan bekjempes. Vi har sett det med avskaffelsen av slaveri, oppgjør med rasisme og med kampen for kvinnerettigheter. Det blir først latterliggjort og fremstilt som en håpløs utopi, før det etterhvert blir akspetert som en del av allmenn moral. Jeg tror vi går den veien når det gjelder rettigheter for andre arter også.

Les innlegget “Abolisjonisme er ikke en utopi” på bloggen Ikke-mennesker og samfunn

Spesiesisme, også kalt artsrasisme og artssjåvinisme, er den oppfatningen at noen individer er mer verdt enn andre på grunnlag av deres artstilhørighet. Dette er en holdning som gjennomsyrer all vår bruk av dyr. Det er beslektet med rasisme, mannssjåvinisme og andre former for diskriminerende holdninger.

Gary Francione sier i sine seks prinsipper for dyrerettighetsposisjonen at:
Just as we reject racism, sexism, ageism, and homophobia, we reject speciesism. The species of a sentient being is no more reason to deny the protection of this basic right than race, sex, age, or sexual orientation is a reason to deny membership in the human moral community to other humans.

Spesiesismen sitter dypt i vårt samfunn, og det er kampen mot denne diskrimineringen som i stor grad driver dyrerettighetsbevegelsen. Et oppgjør med spesiesisme betyr ikke å mene at alle arter er like, men at man slutter å tilegne livene til individene som tilhører menneskearten en spesiell verdi bare fordi de er mennesker, eller favoriserer din hunds liv fremfor livet til grisen du spiser.

Det er en vanlig oppfatning at et menneskeliv er uendelig mye mer verdt enn et dyreliv. Mennesker er av en eller annen grunn opphøyet i det moralske univers, og har derfor rett på eget liv, rett til å ikke være andres slaver og rett til å ikke misbrukes. Dette er jo jeg enig i, men jeg ønsker også å innlemme ikke-mennesker i dette fellesskapet. Vi mennesker har ingen etisk særstilling. Det finnes ingen egenskap alle mennesker besitter som ingen dyr besitter.

Noen begrunner det at mennesker er mer verdt med det at vi er mye mer intelligente enn andre dyr. Men er det virkelig slik at alle mennesker har kognitive egenskaper som overgår alle dyr? En baby er ikke mer intelligent enn en gris, men det betyr ikke at vi synes det er greit å drepe babyer. Mennesker som er psykisk utviklingshemmet eller hjerneskadet kan være mye mindre intelligente enn aper, men det betyr ikke at vi mener at vi kan slakte dem ned etter eget ønske. Så om alle mennesker, uavhengig av kognitiv kapasitet har rett til å ikke drepes og misbrukes, så er det vel noe annet enn kognitiv kapasitet og intelligens vi baserer menneskeverdet på?

Andre mener at  det er den sterkestes rett som gjør at vi kan ta oss friheter med andre arter. Vi dominerer tross alt planeten, vi har overlegent vunnet kampen for tilværelsen (i hvert fall foreløpig). Jeg klarer ikke identifisere meg med et slikt standpunkt siden jeg mener at de som er sterke har en plikt til å ta vare på den svake part. En tro på den sterkestes rett minner om sosialdarwinisme, Nietzsche og nazisme og er en egoistisk  og for meg uakseptabel holdning til andre. Man har ingen rett til å drepe andre bare fordi man er sterkere. De færreste vil jo også mene at det er greit med mennesker, selv om de kan finne på å bruke dette argumentet for å bruke dyr. Det blir inkonsekvent. Det er heller ingen kamp for overlevelse som driver vår bruk av dyr. Tvert imot ville menneskeheten tjent miljømessig og helsemessig på å slutte å spise animalske produkter.

En anerkjennelse av spesiesismen i vårt samfunn og et ønske om å motvirke den starter med abolisjonisme av alle produkter av denne holdningen; animalske produkter. Veganisme er ikke en heroisk eller ekstremt krevende ting man kan gjøre. Det er heller ikke endepunktet, men starten på et anti-spesiesistisk liv.

“Non-violence leads to the highest ethics, which is the goal of all evolution. Until we stop harming all other living beings, we are still savages.”
Thomas A. Edison

Jeg snakker mye i bloggen her om respekt for andre arter for deres egen skyld. De har etter min mening egenverdi uavhengig av oss og fortjener ikke å behandles som våre slaver, eller våre ressurser som vi står fritt til å bruke. Men jeg er også opptatt av hva det å innlemme andre dyr i vårt moralske fellesskap vil si får vår egen art, for menneskeheten.

En tidlig indikasjon på antisosial personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt psykopater eller sosiopater) er dyremishandling. Antisosiale store har mangler i evnen til empati, og det er logisk at dersom de først begynner å behandle dyr dårlig, er den neste terskelen å utnytte og være voldelige mot mennesker ikke så høy. Jeg synes dette er et tydelig tegn på at vår evne til å ha medfølelse med mennesker ikke er så separat fra det å ha medfølelse med dyr.

Hvilken betydning ville det ha for våre holdninger til andre menneskers lidelse og død dersom samfunnet stilte seg negative til å gjøre det samme mot ikke-menneskelige dyr? Jeg tror, som Edison, at det vil være et viktig skritt i vår moralske evolusjon. Hvis vi bruker vår evne til moralske betrakninger til å strebe etter et samfunn som ikke utnytter og dreper noen arter, tror jeg terskelen for å gjøre det samme med mennesker vil økes betraktelig.

“The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated”
Gandhi

Dette har lenge vært et av mine favorittsitater. Når vi behandler de aller aller svakeste i vårt samfunn, de stemmeløse, de forsvarsløse, de som legger all deres tillit i våre hender godt er jeg sikker på at det vil smitte over på våre holdninger til alle andre svakerestilte grupper.

“Auschwitz begins whenever someone looks at a slaughterhouse and thinks: they’re only animals”
Theodor W. Adorno

Jeg studerer blant annet folkemord dette semesteret, og jeg klarer ikke la være å tenke at kjøttindustrien er dagens konsentrasjonsleire. Et vanlig begrep i folkemordlitteraturen er “dehumanisering”, som innebærer at en gruppe blir sett på som nærmest umenneskelige, “som dyr”. Å behandle mennesker “som dyr”, hva betyr det? Det ligger implisitt her at det betyr å behandle noen ganske begredelig, det er ikke mange som vil kverulere på det. Allikevel ser det ut til at de fleste mener at dyrene i vårt samfunn behandles ganske godt. Det er noe som skurrer her.

Uansett, vi avslører en betydelig artssjåvinistisk holdning mot andre dyr, når vi mener at kun det at noen tilhører en annen art betyr at deres liv er vårt til å ta uten moralske kvaler. Jeg ser klare paraleller til rasisme, mannsjåvinisme og andre former for fordommer og diskriminering her. Vi nedgraderer et annet individs verdi fordi de tilhører en spesiell gruppe. De er ikke som oss. Dersom vi ikke hadde hatt den spesiesistiske holdningen til andre arter, tror jeg at skrittet mot rasisme og folkemord ville vært større enn det er i dag. Menneskeheten har i store deler av verden (men langt fra alle) tatt oppgjør med slaveri, kvinneundertrykkelse, diskriminering av relgiøse grupper og andre former for diskriminering. Det neste skrittet i menneskelig moralsk evolusjon, slik jeg ser det, er å innlemme andre arter i det fellesskapet av individer som fortjener rettigheter og å beskyttes mot systematisk utnytting og lidelse. Klarer vi det, tror jeg menneskeheten velger en vei som vil gagne ikke bare de vi deler planeten med, men også medlemmene av vår egen art, ved at respekten for et annet liv høynes og ved at terskelen for vold mot andre vil senkes.