Cogitatio

Det er vanlig å høre at ikke-menneskelige dyr ikke har noen interesse i å ikke dø, og at det eneste de er interessert i er et relativt smertefritt liv og en relativ smertefri død. Hvordan denne oppfatningen har fått fotfeste lurer jeg veldig på ettersom dyr gang på gang viser en interesse i deres fortsatte tilværelse. De kjemper for livet når det trues og utsetter seg gjerne for smerte for å redde livet, som å tygge av seg beinet om de sitter i en felle. Det at ikkemenneskelige dyr ikke har noen evne til å planlegge livet eller reflektere over fremtiden betyr ikke at de ikke bryr seg om du dreper dem eller ikke.

Jeg kom nettopp over en video på bloggen til Gary Francione som jeg ønsker å dele med dere. Det er filmet på et fransk slakteri, men viser ikke innsiden av slakteriet. I stedet får vi se hvordan en ku reagerer når en annen ku blir slaktet på innsiden. I sitt vente på døden, ser vi hennes nyttesløse og febrilske forsøk på å komme seg ut av den trange lille båsen hun står i. Det er tydelig at hun ikke ønsker å slaktes, og at hun er redd. Det blir for meg uforståelig at man kan sette smaksopplevelser og praktiske hensyn over hennes frykt og ønske om å leve.

Poor animals! How jealously they guard their pathetic bodies… That which to us is merely an evening’s meal, but to them is life itself.
- T.Casey Brennan

Selv om jeg ikke blir overrasket så smerter det meg å lese nyheten om at mange griser har blitt skoldet levende i Sverige. Jeg vet jo allerede at dette er et vanlig problem med kyllinger i Norge, så det er sikkert ikke noe unntak med gris. Vi er ikke bedre enn Sverige. Dette skjer i Norge. Nå. Det er dette du betaler for når du spiser kjøtt. Å si at strenge regler må på plass er i beste fall naivt. Med den etterspørselen vi har etter kjøtt i dag finnes ingen annen løsning enn samlebåndslakt og det vil alltid medføre en mengde slike uhell.

I tillegg til disse refleksjonene får artikkelen meg også til å undre meg over noen av sitatene som er gjengitt. Det første er formulert av slakterieier Michael Hugosson:

- Det er et overgrep mot dyrenes rettigheter. Dyrene har rett til å bli avlivet på anstendig vis, og det er vår oppgave å se til at den retten opprettholdes, sa slakterieieren.

Tenk det, han ser på det som en rettighet å bli drept smertfritt, helt uten å ta med i betraktningen at drapet i seg selv er et grovt overgrep.

Det andre sitatet kommer fra en informasjonsdirektøren i “kjøttprodusenten”:

- Når det gjelder effektivitetspress på våre slakterier så skal det aldri påvirke omsorgen for dyrene, hevder informasjonsdirektør Margaretha Thorgren hos Scan.

Jeg forundrer meg veldig over denne såkalte “omsorgen” man hevder man har for noen man dreper og unytter på det groveste. Det er ikke noe omsorg her. Det er ren og skjær egoisme.

Lever Norges landbruksdyr på den idylliske lille gården vi ser presentert i reklame og historier? Og gjøres slakten med minimal lidelse påført dyret og med god kontroll? Her kommer noen tall fra “dyrevennlige” Norge som gjør det vanskelig for meg å se at dette overhodet er mulig :

Antall dyr som slaktes årlig: ca. 50 millioner (per 2003, landdyr)
Antall slakterier: ca 60 (2002)

Det er tydelig at samlebåndslakt er strengt nødvendig for å dekke etterspørselen her. La oss gjøre noen regnestykker.

50 millioner delt på 60 slakterier = 833 333 dyr som slaktes hvert år per slakteri i gjennomsnitt. Dette er mange dyr.

La oss si at slakteriene aldri har stengt og det drepes hver dag.

833 333 delt på 365 dager = 2283 dyr per dag

Siden slakteriene ikke er åpent hver dag er det reelle tallet enda høyere. Hvordan klarer man i det hele tatt å sørge for at ingen kyllinger skoldes levende eller at alle dyrene er bedøvet nok før de drepes? Hvordan klarer man å gjøre drap på samlebånd stressfritt? Svaret er: det går ikke.

Kilde: dyrevernalliansen