Cogitatio

Det jeg anser som det grunnleggende problemet for ikkemenneskelige dyrs interesser er deres status som eiendom, og jeg mener det er dette som vi trenger å holde øynene på når vi ønsker å kjempe deres kamp. Vi vil ikke få noen meningsfull bedring for dyrenes del før de har en juridisk rett til å ikke bli brukt, solgt og drept.

De fleste mennesker som bryr seg bare litt om dyr sier seg fort enig i at dyr har egenverdi. Men den innrømmelsen er en tom frase når man bidrar til det som gir dem status som ting. Når man kjøper animalske produkter som kommer fra et system der dyr er eiendom som utnyttes for profitt, bidrar du til et system som behandler dyr som ting, ikke som individer med egenverdi. At noen har egenverdi betyr at de har verdi, selv om ingen andre synes de er verdt noe. Når dyr er eiendom har de kun den verdien vi setter på dem. Når vi ikke lenger har bruk for dem står vi fritt til å kaste dem fra oss, og drepe dem uten å ta hensyn til deres interesse i livet. Juridisk sett er dyr bare ting. Ting som kan omsettes og brukes.

Noen setter sin lit til at dyrevernslover skal beskytte ikkemennskelige dyr, men faktum er at så lenge de er eiendom, så vil eiendomsinteresser alltid vinne. Norsk dyrevernslov sier at “Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål”. Vi skal altså ikke utsette dyr for undøvendig lidelse. Men det er faktisk slik at ingen lidelse er nødvendig. Vi trenger ikke animalske produkter. Vi bruker dyr og utsetter dem for lidelse uten andre grunner enn at det er praktisk og at det gir oss nytelse. Men så lenge dyr er menneskets eiendom, vil menneskets behov for å spise pølse alltid prioriteres over grisens behov for å leve.

Så hvordan kan vi endre på dette? Det starter med å innføre abolisjonisme i ditt eget liv, å bli veganer. Deretter må vi jobbe for en holdningsendring i samfunnet som kan gi oss det sosiale grunnlaget for lovgivning som virkelig hjelper dyrene. I stedet for å jobbe med at hønene skal ha litt større bur, er det mye mer fruktbart å jobbe for å spre omtanke og bevissthet gjennom å spre veganisme.

Gary Francione og hans bok “Animals as Persons” er en stor inspirasjonskilde for dette innlegget.

Det er vanlig å høre at ikke-menneskelige dyr ikke har noen interesse i å ikke dø, og at det eneste de er interessert i er et relativt smertefritt liv og en relativ smertefri død. Hvordan denne oppfatningen har fått fotfeste lurer jeg veldig på ettersom dyr gang på gang viser en interesse i deres fortsatte tilværelse. De kjemper for livet når det trues og utsetter seg gjerne for smerte for å redde livet, som å tygge av seg beinet om de sitter i en felle. Det at ikkemenneskelige dyr ikke har noen evne til å planlegge livet eller reflektere over fremtiden betyr ikke at de ikke bryr seg om du dreper dem eller ikke.

Jeg kom nettopp over en video på bloggen til Gary Francione som jeg ønsker å dele med dere. Det er filmet på et fransk slakteri, men viser ikke innsiden av slakteriet. I stedet får vi se hvordan en ku reagerer når en annen ku blir slaktet på innsiden. I sitt vente på døden, ser vi hennes nyttesløse og febrilske forsøk på å komme seg ut av den trange lille båsen hun står i. Det er tydelig at hun ikke ønsker å slaktes, og at hun er redd. Det blir for meg uforståelig at man kan sette smaksopplevelser og praktiske hensyn over hennes frykt og ønske om å leve.

Poor animals! How jealously they guard their pathetic bodies… That which to us is merely an evening’s meal, but to them is life itself.
- T.Casey Brennan

Spesiesisme, også kalt artsrasisme og artssjåvinisme, er den oppfatningen at noen individer er mer verdt enn andre på grunnlag av deres artstilhørighet. Dette er en holdning som gjennomsyrer all vår bruk av dyr. Det er beslektet med rasisme, mannssjåvinisme og andre former for diskriminerende holdninger.

Gary Francione sier i sine seks prinsipper for dyrerettighetsposisjonen at:
Just as we reject racism, sexism, ageism, and homophobia, we reject speciesism. The species of a sentient being is no more reason to deny the protection of this basic right than race, sex, age, or sexual orientation is a reason to deny membership in the human moral community to other humans.

Spesiesismen sitter dypt i vårt samfunn, og det er kampen mot denne diskrimineringen som i stor grad driver dyrerettighetsbevegelsen. Et oppgjør med spesiesisme betyr ikke å mene at alle arter er like, men at man slutter å tilegne livene til individene som tilhører menneskearten en spesiell verdi bare fordi de er mennesker, eller favoriserer din hunds liv fremfor livet til grisen du spiser.

Det er en vanlig oppfatning at et menneskeliv er uendelig mye mer verdt enn et dyreliv. Mennesker er av en eller annen grunn opphøyet i det moralske univers, og har derfor rett på eget liv, rett til å ikke være andres slaver og rett til å ikke misbrukes. Dette er jo jeg enig i, men jeg ønsker også å innlemme ikke-mennesker i dette fellesskapet. Vi mennesker har ingen etisk særstilling. Det finnes ingen egenskap alle mennesker besitter som ingen dyr besitter.

Noen begrunner det at mennesker er mer verdt med det at vi er mye mer intelligente enn andre dyr. Men er det virkelig slik at alle mennesker har kognitive egenskaper som overgår alle dyr? En baby er ikke mer intelligent enn en gris, men det betyr ikke at vi synes det er greit å drepe babyer. Mennesker som er psykisk utviklingshemmet eller hjerneskadet kan være mye mindre intelligente enn aper, men det betyr ikke at vi mener at vi kan slakte dem ned etter eget ønske. Så om alle mennesker, uavhengig av kognitiv kapasitet har rett til å ikke drepes og misbrukes, så er det vel noe annet enn kognitiv kapasitet og intelligens vi baserer menneskeverdet på?

Andre mener at  det er den sterkestes rett som gjør at vi kan ta oss friheter med andre arter. Vi dominerer tross alt planeten, vi har overlegent vunnet kampen for tilværelsen (i hvert fall foreløpig). Jeg klarer ikke identifisere meg med et slikt standpunkt siden jeg mener at de som er sterke har en plikt til å ta vare på den svake part. En tro på den sterkestes rett minner om sosialdarwinisme, Nietzsche og nazisme og er en egoistisk  og for meg uakseptabel holdning til andre. Man har ingen rett til å drepe andre bare fordi man er sterkere. De færreste vil jo også mene at det er greit med mennesker, selv om de kan finne på å bruke dette argumentet for å bruke dyr. Det blir inkonsekvent. Det er heller ingen kamp for overlevelse som driver vår bruk av dyr. Tvert imot ville menneskeheten tjent miljømessig og helsemessig på å slutte å spise animalske produkter.

En anerkjennelse av spesiesismen i vårt samfunn og et ønske om å motvirke den starter med abolisjonisme av alle produkter av denne holdningen; animalske produkter. Veganisme er ikke en heroisk eller ekstremt krevende ting man kan gjøre. Det er heller ikke endepunktet, men starten på et anti-spesiesistisk liv.

Jeg har tidligere forklart forskjellen mellom rettighetsperspektivet og vernsperspektivet når det kommer til dyrehensyn. Jeg synes egentlig dette skillet er litt kunstig og jeg synes vernssiden har et misforstått syn på hva som trengs for at dyr skal ha det bra og hva det innebærer.

Hovedfokuset for vernssiden er at dyr skal ha det bra. De skal slippe å lide. Med dette som mål har de ikke noe imot at dyr utnyttes så lenge de lever et godt liv. Å spise kjøtt, egg og melk er i seg selv derfor ikke galt, det er lidelsen vi påfører dem som er galt. Jeg har problemer med dette standpunktet fordi jeg mener at dyr selvfølgelig har det enda bedre om de aldri drepes og aldri utnyttes, men ses på som liv med verdi i seg selv. Jeg tror at så lenge synet er at det er greit å utnytte dyr så vil veldig mange av dem lide, samme hvor strenge lovene er for dyrehold er. Dyr ses på som annenrangs og som ressurser, ikke som individer med livslyst og følelsesliv. Er det respekt? Hvis målet er at dyr har det best mulig, er ikke det ultimate målet at vi ikke dreper eller utnytter dem i det hele tatt? Det vil aldri være noen uhell med slakten, dersom ingen dyr slaktes. Ingen dyr vil dø i transport dersom vi ikke skal frakte mange av gangen til slaktehuset. Ingen dyr vil ha smertefulle sykdommer som resultat av avl dersom ingen skal avles opp for mat. Er ikke dette minst mulig lidelse? Er ikke dette det beste for dyrenes velferd?

Jeg er på rettighetssiden, men vern fra lidelse er allikevel noe jeg bryr meg veldig mye om. Jeg er bare sikker på at rettigheter er det beste vern.

De som kjemper for dyrene inntar som regel et av to standpunkt, dyrene fortjener vern fra smerte eller dyrene fortjener rettigheter i kraft av å være et levende vesen. De første kalles dyrevernere de andre kalles dyrerettighetsforkjempere. På engelsk blir distinksjonen animal welfare vs animal rights.

Sentralt i vernstanken står det at dyrene skal slippe lidelse, og at de skal ha det bra mens de lever. Men de kan utnyttes til mat og annen bruk så lenge de har det bra mens de lever. Deres evne til å føle smerte og glede vektlegges, men det er fremdeles legitimt å bruke dem som ressurser så lenge de har det bra.

Rettighetstanken går et stykke lenger. I følge dette synet har ikke mennesker noen moralsk særstilling. Derfor bør dyr på linje med mennesker ha rett til å ikke brukes.

Jeg har lenge stått på vernssiden, men siden jeg ble vegetarianer har jeg i større og større grad fått sympati for rettighetstanken. Hvorfor ser vi på det som moralsk galt å drepe et menneske, mens drap av dyr tas så lett på? Hva er det med oss mennesker som gjør at så mange mener vi har rett til å utnytte dyr på det groveste? Mange mener at det er greit å drepe et dyr så lenge det er “humant” (et paradoksalt begrep spør du meg), og dyret har hatt det bra først. Men kan vi si det samme om mennesker? Er det greit å drepe din gamle nabo, så lenge han har det bra først og det gjøres i søvne uten at han merker det, og hvis ingen vil savne ham? De fleste vil si nei. Drap er galt uansett. Jeg velger å innlemme andre skapninger i dette rettighetsfellesskapet fordi det ikke er noe ved oss mennesker som gjør at vi fortjener livet mer. Vi klarer oss uten kjøtt, drap er unødvendig.

Men hva med naturens gang og rovdyr da? Er det galt av løven å spise antilopene? Og hvis løven får drepe for føden, hvorfor er det galt av oss? Mitt svar på dette er at ja, en gang var det kanskje nødvendig for mennesket å jakte og spise kjøtt. Men det er det ikke lenger. Drapene er helt unødvendige. For en løve er drapet nødvendig for overlevelse, og der ligger en viktig forskjell. Noe som også skiller oss fra dyrene er evnen til å resonnere og kommer frem til etiske prinsipper. Som opplyste og reflekterende vesener har vi muligheten til å velge hva slags liv vi vil leve.

Et syn som begynner å irritere meg i stadig større grad er det syn at mennesket skal stå i sentrum i våre avgjørelser rundt dyr og miljø. Dette synet kalles antroposentrisme. Mange som taler for å ta vare på jorda, gjør det med det utgangspunkt at jorda er vår, vi eier alle dens ressurser. Vi har en rett til å utnytte planetens ressurser slik vi ønsker, vi må bare gjøre det innenfor rimelighetens grenser. Det er bedre enn det synet at vi ikke har noen plikt overfor planeten i det hele tatt, men jeg misliker at det er menneskets behov som er fokusområdet. Natur, planter og dyr er underlagt oss med rette.

Begrepet bærekraftig utvikling bygger på antroposentrisme. Med dette synes følger tre vilkår: (1) ingen mennesker utnytter andre, (2) alle får en mulighet til å dekke grunnleggende behov og (3) ingen skaffer seg mer enn de trenger enn de trenger for å dekke grunnleggende behov på en måte som kommer i veien for andres behovsdekning. Har man kun mennesker i fokus virker dette som en teori som taler for omtanke og deling av goder. Men har men resten av verden i fokus også, gjennom dyra for eksempel ser man at de er helt neglisjert. Det setter grenser for bruk av naturressurser, men naturen og dyra har ingen verdi i seg selv. Kjernen er at vi skal gjøre planeten beboelig for mennesker, nålevende såvel som fremtidige.

Noen, og disse er nok i sterkt mindretall, taler for en økologisk etikk. Arne Næss er en av disse. Det grunnleggende premisset er at mennesker ikke skiller seg fra andre deler av naturen når det gjelder moralsk status. Her er det like viktig for mennesker som for dyr, planter, fjell og elver får utvikle og utfolde seg. Uberørt natur har en verdi i seg selv. Det er galt å utnytte naturen når det fører til goder vi kan klare oss uten. Man kan si at det er økologisk egalitarisme. Vi mennesker blir plassert i et fellesskap med alt som eksisterer. Vi er er ikke på toppen av et hirerarki. Det følger allikevel at mennesker og dyr kan bruke naturen for nøvendige ting. Jakt er for eksempel ikke nødvendigvis galt. Men naturen skal ikke utnyttes for unødige formål. For meg følger det at for oss mennesker blir å spise kjøtt følgelig blir galt,selv om det er fra jakt. Vi trenger det jo ikke.

Tanken om at mennesket er del av et fellesskap tiltaler meg. Vi har ingen egenskaper som gjør at livene våre har større verdi enn livet til en gris eller elg. Jeg har kanskje litt vanskeligere for å se at dyr og menneskers liv er på lik linje med et tre, men jeg er allikevel med på tanken om at naturen i ikke bør utnyttes unødvendig. Og ønsker man å spare flest mulig planter, lønner det seg jo faktisk å spise bare planter, siden så mye energi forsvinner i hvert næringsledd. Kanskje vil menneskedyrene etterhvert forstå at vi bare er en del av planeten, som alle andre dyr?

Kilde: Malnes og Midgard, politisk tenkning, Kap, 19: Mennesker og natur – fra bærekraftig utvikling til økologisk etikk