Pelsplagg er noe jeg hater av hele mitt hjerte. For meg er det ikke annet enn selve symbolet på menneskelig egoisme, ufølsomhet, antroposentrisme og forfengelighet. I og for seg er det ikke noe mer galt å gå med pels enn å spise kylling, men det er noe med pels som vekker litt sterkere følelser hos meg. Jeg kjenner jeg irriterer meg over dyrevernere (slik jeg selv var en gang) som holder seg unna pels og lar det være med det. Det er jo så innmari enkelt å være imot pels. Det krever absolutt ingen innsats. Det er kanskje også derfor jeg synes det er så absurd å kjøpe pels, når lidelsen er så tydelig og så lett å unngå å støtte, samt at det er lite politisk korrekt.
I tillegg sliter jeg med at pelsbruken så vanskelig å unngå bli utsatt for. For de pelskåpedamene er jo faen meg over alt om dagen. Hver gang jeg år ut av døra møter jeg på en av disse pelsmenneskene innen et par minutter. De står foran meg i kassakøen, ved siden av meg på trikken og foran meg på bussholdeplassen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dem stygge blikk, men i hodet mitt surrer det rundt et par kommentarer eller ti som jeg gjerne kunne tenke meg å ytre, hadde det ikke vært for at jeg ikke er så komfortabel med å skjelle ut folk på gata.
Lenge har jeg trodd at pels er på vei ut, og at det bare er de gamle damene som tviholder på disse avskyelige plaggene. De er litt unnskyldt, har jeg tenkt. De er sosialisert i en annen tid enn meg. Men nå begynner jeg å se masse unge folk gå rundt med vester av rev, luer av kanin og jakkedetaljer i mink. Da begynner jeg å miste litt motet. Jeg kjenner jeg gleder meg til det blir varmere i været.
