Cogitatio

Jeg leser og hører ofte at altetere mener vi som velger å ikke spise animalske produkter at hva de og vi velger å spise er et personlig valg, og at alle må respektere det valget man har gjort seg. Jeg må med andre ord ha respekt for at de velger å spise de døde kroppene og produktene av dyr som har blitt utnyttet på det groveste. Hvordan kan jeg respektere det? Det er ikke personlig hvorvidt du velger å spise og bruke andre. Det angår også de som blir ofre for ditt konsum. De teller også som individer med interesser. Det angår altså ikke bare deg hvordan du velger å leve, det angår også alle de som påvirkes av dine valg. Valget om å spise og bruke andre dyr er ikke personlig. Derfor er det heller ikke noe jeg kan respektere, og jeg er strengt tatt lei av at andre krever respekt for dette. Særlig når jeg forklarer mine begrunnelser bak å være veganer, så burde det ikke være så vanskelig å skjønne at jeg synes kynismen andre dyr blir ofre for er hjerteskjærende grusomt og er noe jeg gjerne vil se verden foruten. Hvordan kan man da kreve respekt? Dette betyr ikke at jeg ikke respekterer mennesker som ikke er veganere, men jeg kan ikke respektere de handlingene jeg synes er uetiske. De menneskene får min respekt gjennom andre handlinger og egenskaper jeg ser på som gode. Det betyr heller ikke at jeg plager folk som prøver å spise i fred. Jeg synes man skal være høflig, imøtekommende og hyggelig, og ikke pågående og ubehagelig. Allikevel, et valg om å skade andre er ikke et valg jeg kan respektere.

Jeg håper vi er på vei mot et samfunn der respekt ikke er noe som kun er forbeholdt mennesker, men også andre dyr på planeten vår. Jeg håper vi en dag kan se andre sansende vesener som verdig vår omtanke og godhet, og at det å drepe og bruke dem ikke er forenelig med dette. Kanskje kommer dette til å skje en dag, antageligvis ikke i min levetid, men kanskje til slutt hvis det fortsetter å være noen som snakker for de som ikke kan snakke for seg selv, og som mener respekt for deres liv og velferd er viktigere enn respekt for andres matvaner.

Jeg får ofte høre fra folk, som regel i sammenheng med de dyrene de kaller “kjæledyr”, at de er veldig glad i dyr. At dyr gir livet deres mening og at deres katt eller kanin er et elsket familiemedlem. Men jeg hører meget sjelden at disse menneskene avstår fra å spise og bruke animalske produkter. Og de synes gjerne at jeg er ganske ekstrem som oversetter min kjærlighet til andre dyr til det å ikke å konsekvent søke etter å ikke skade dem. Hvordan kan man påstå at man er glad i noen og samtidig bidra til at de avles opp, puttes i trange båser og drepes på samlebånd, kun for at du skal få litt kjøtt på tallerkenen? Kjøtt som du ikke trenger ernæringmessig og som skader planeten?

Dette blir for meg en morbid form for kjærlighet. Å være glad i noen betyr for meg at man setter pris på deres tilstedevælse, at deres lykke betyr noe og at man ønsker dem vel. Hvordan kan man bruke en slik frase om noen man dreper og bruker? Jeg har jo en gang vært en slik person som sa jeg var glad i dyr mens jeg spiste de drepte kroppene deres, men jeg har ikke helt forstått hvordan jeg fikk dette til å stemme oppi mitt hode. Kanskje fikk jeg det ikke helt til å stemme. Kanskje slo det meg ikke at det er feil fordi jeg ikke helt turte å tenke etter. Og når jeg først begynte å tenke etter så ble det innlysende. Mine vaner og ønsker matmessig teller så uendelig mye mindre enn livet til noen jeg vil vel. Man spiser ikke den man er glad i.

Bli veganer.

Jeg er av den oppfatning av at dersom barn kunne velge mellom å spise dyr og ikke spise dyr, så ville de velge det sistnevnte. Barn lærer å fascineres av andre dyr, de lærer at de er skapninger som føler smerte og glede, og de lærer at de er våre venner. Hvis de hadde forstått implikasjonene av hva de gjorde før de satte kjøttdeigen til livs; om de hadde sett kua i den lille båsen, om de hadde sett kalven bli revet vekk fra mammaen sin, om de hadde sett den lange og vonde transporten til slakteriet, og ikke minst om de hadde sett hvordan de drepes på samlebånd, så hadde de nok ikke ønsket å spise det kjøttet. Barn er ikke desensitiviserte enda, de har ikke fått indoktrinert enda “at noen dyr er til for å spises, så derfor er det greit å drepe dem”. De har fra tidlig av lært at å drepe er fælt og at dyr er våre venner. Hvorfor skal vi da drepe våre venner? En syvåring jeg kjenner fortalte meg at hun synes det er dårlig gjort å drepe og spise et dyr, fordi det er som om noen skulle drepe og spise oss! Og i grunnen så er det jo det. Vi står ikke i noen moralsk særstilling.

Tvang?
Noen mener å oppdra vegetariske barn er å utsette dem for en urimelig tvang. Men jeg synes det å oppdra dem som kjøttspisere er det som er den urimelige tvangen. Man gir kjøtt til barn som ikke enda har muligheten til å forstå hva kjøttspising innebærer, at man bidrar til et tapt liv for matens skyld. Det er ikke noe du har mulighet til å gjøre om på senere. I tillegg kommer desensitiviseringen og indoktrineringen. Vi fjerner gradvis den respekten barna har for annet liv, og erstatter den med en forestilling om den sterkestes rett. Ingen barn vil lide av å vokse opp med den ideen at å drepe andre levende vesener er galt, det er en absurd påstand. Tvert i mot tror jeg det vil gjøre dem til mer empatiske, sympatiske og gode mennesker.

Ernæring
Men så er det jo selvfølgelig noen som mener at det er umulig å oppdra barn vegetarisk/vegansk uten å gjøre dem feilernært. Dette er bare tull. Det er ikke noe problem å få sunne vegetariske barn. Faktisk betyr et godt planlagt og variert plantebasert koshold en rekke helsefordeler barn er tjent med. Nedenfor finner du linker om hvordan du kan gi barnet ditt et sunt vegansk/vegetarisk kosthold, og her ser du bilder og historier om friske og glade veganske barn.

Å være annerledes
Så er det de som mener det er dårlig gjort å tvinge barna inn i det å være annerledes. Å ikke kunne spise det som alle de andre barna gjør. Å måtte ordne med spesialmat i bursdager og ikke kunne spise hva som helst i andres hus. Det er kanskje litt upraktisk, men jeg tror faktisk ikke at dette er noe noen vil få arr i sjelen av. Noen barn har allergi, noen barn er muslimer, noen barn er jøder, noen barn får ikke spise kunstig godteri, noen barn får ikke drikke brus. At noen barn da ikke spiser dyr er det plass til. Vi er alle forskjellige, og det at barn lærer at mennesker er ulike er en lærdom man kan ta med seg senere i livet. Jeg tror en streben etter å være helt normal hele tiden er en noe usunn streben etter konformitet. Å tørre å være et individ, og å utfordre hva som er riktig og normalt er verdier jeg ser kan komme som følge av at barna har noen aspekter ved seg selv som ikke er som alle andre.

Å videreføre verdier
Og til slutt, dette handler jo om hvilke verdier man ønsker videreføre til barna. Er det egostisk å prøve å fremme antirasistiske verdier i barna dine? Og en likestilling mellom kjønnene? Hva med verdier om omsorg og nestekjærlighet? For dette er jo også verdier som kommer fra deg, som du presser på barna dine. For meg blir det det samme å prøve å videreføre tanken om at andre dyr også fortjener vår sympati, at de er til for seg selv og ikke for å brukes av oss, og at det er galt å konsumere produktene av utnyttelse og lidelse. Jeg synes barna skal lære at man skal være åpen og ærlig om egne moralske overbevisninger, og ikke gjemme det av frykt for at noen ikke skal ta det så bra.

Den dagen mine (fremdeles hypotetiske) barn kommer til verden vil jeg ikke nøle med å oppdra dem som veganere, og det med verdens beste samvittighet.

Linker og ressurser
Her finner du en samling av bøker om å oppdra vegetariske barn (Compassionate Cooks onlinebutikk).

Her er noen linker til sider om graviditet, spedbarn og eldre barn:
Vegan Health
PCRM - graviditet, ernæring for barn og helsefordeler for barn
Vegsource

Colleen Patrick Goudreau snakker ofte om det å fortelle din sannhet, “speak your truth”, når man snakker med andre om hvorfor man er vegetarianer eller veganer. Det innebærer at istedet for å sitte og holde kjeft og ha som mål å ikke utfordre eller støte noen så forteller man den virkelige sannheten om hvorfor man ikke spiser dyr. Man forteller de grusomme tingene dyrene er utsatt for, hvor stor belastning det er på planeten og hvor helsebringene det kan være å droppe animalske produkter. Man sier det klart og tydelig og uten skam.

Generelt tror jeg veg*anere går mye på eggeskall rundt folk. De vil ikke utfordre andres syn på hva som er mat og hva som ikke bør være mat, fordi de er redde for å fremstå som arrogante eller ekstemister uten respekt for andres standpunkter. Slik jeg ser det er dette ganske synd. Å være veganer eller vegetarianer er noe man burde være stolte av og noe man burde snakke om, slik at flere får tenkt igjennom sitt forhold til det de spiser. Man får høre at dette er å misjonere eller at man ikke har respekt for andres “valg” av å spise kjøtt og animalske produkter. Jeg ser på det som informasjonsarbeid på vegne av planeten og de ikke-menneskelige dyrene. Det er mange som ikke har peiling på konsekvensene av kjøttspising eller som aldri har tenkt gjennom det. Så at jeg informerer og prater om det kan gjøre at noen kanskje ser ting på en litt ny måte. Jeg synes igrunnen det er arrogant å anta at andre mennesker overhodet ikke har potensiale til å tenke gjennom sine praksiser og ta et tydelig etisk standpunkt på grunn av det. Men har jeg ikke respekt for de som velger å spise kjøtt? Jeg legger ikke mennesker til hat fordi de ikke blir veganere. De fleste i mitt liv er ikke veggiser, men jeg er glad i dem allikevel og jeg respekterer dem som personer. Men kan jeg stilltiende respektere det faktum at deres konsum av dyrekropper medfører lidelse? Nei. Derfor vil jeg ikke holde kjeft.

Jeg har nok hittil ikke vært så flink til å si det jeg ønsker å si. Men jeg lærer og finner bedre og bedre måter å ordlegge meg på. Det finnes selvfølgelig tid og sted for alt, men hvis noen spør vil jeg svare. Og jeg vil fortelle min sannhet.

De som kjemper for dyrene inntar som regel et av to standpunkt, dyrene fortjener vern fra smerte eller dyrene fortjener rettigheter i kraft av å være et levende vesen. De første kalles dyrevernere de andre kalles dyrerettighetsforkjempere. På engelsk blir distinksjonen animal welfare vs animal rights.

Sentralt i vernstanken står det at dyrene skal slippe lidelse, og at de skal ha det bra mens de lever. Men de kan utnyttes til mat og annen bruk så lenge de har det bra mens de lever. Deres evne til å føle smerte og glede vektlegges, men det er fremdeles legitimt å bruke dem som ressurser så lenge de har det bra.

Rettighetstanken går et stykke lenger. I følge dette synet har ikke mennesker noen moralsk særstilling. Derfor bør dyr på linje med mennesker ha rett til å ikke brukes.

Jeg har lenge stått på vernssiden, men siden jeg ble vegetarianer har jeg i større og større grad fått sympati for rettighetstanken. Hvorfor ser vi på det som moralsk galt å drepe et menneske, mens drap av dyr tas så lett på? Hva er det med oss mennesker som gjør at så mange mener vi har rett til å utnytte dyr på det groveste? Mange mener at det er greit å drepe et dyr så lenge det er “humant” (et paradoksalt begrep spør du meg), og dyret har hatt det bra først. Men kan vi si det samme om mennesker? Er det greit å drepe din gamle nabo, så lenge han har det bra først og det gjøres i søvne uten at han merker det, og hvis ingen vil savne ham? De fleste vil si nei. Drap er galt uansett. Jeg velger å innlemme andre skapninger i dette rettighetsfellesskapet fordi det ikke er noe ved oss mennesker som gjør at vi fortjener livet mer. Vi klarer oss uten kjøtt, drap er unødvendig.

Men hva med naturens gang og rovdyr da? Er det galt av løven å spise antilopene? Og hvis løven får drepe for føden, hvorfor er det galt av oss? Mitt svar på dette er at ja, en gang var det kanskje nødvendig for mennesket å jakte og spise kjøtt. Men det er det ikke lenger. Drapene er helt unødvendige. For en løve er drapet nødvendig for overlevelse, og der ligger en viktig forskjell. Noe som også skiller oss fra dyrene er evnen til å resonnere og kommer frem til etiske prinsipper. Som opplyste og reflekterende vesener har vi muligheten til å velge hva slags liv vi vil leve.

Det har vært en del artikler i media om dyr den siste uken, så da tenkte jeg å ta for meg disse og hva jeg synes om dem.

Sparker, slår og voldtar grisunger – Et opptak gjort på en gård i USA viser grov mishandling av griser. Siri Martinsen i NOAH sier: – Vi bør ikke være for selvgode i Norge og tro at dette ikke foregår her også. Vi vet at det er vanlig å slå og sparke dyr under transport.

Jeg er redd mange nordmenn avskriver dette som usannsynlig i Norge. Det er ikke mange som synes dette er OK behandling av dyr selv om de spiser kjøtt. Men man bør være klar over at dette skjer i Norge også. Kanskje sjeldnere enn i USA, men det skjer. Du vet ikke om kjøttet du betaler for kommer fra et mishandlet dyr eller ei. Hele kjøttindustrien og dyrenes manglende rettigheter bygger opp under at dyrene er til for oss, de skal brukes. Så lenge dette er holdningen så vil mishandling skje.

Det enkle er ofte usmakelig – Artikkelen omtaler hvordan Rema klarer å selge billig kylling, fordi de benytter seg av en produsent som ikke akkurat scorer høyest på dyrevelferd. Det er forsovet noe å tenke på for de som har lyst på dødsbillig kylling (pun intended), men et viktig poeng er utelatt. Det er ikke bare kyllingen fra Rema som bir mishandlet og drept for å gi deg et velsmakende måltid. Det er alle kyllinger. Det som er beskrevet i artikkelen er ikke langt fra vanlig praksis i kyllingindustrien. Har du like lyst på den kyllingen som den kyllingen har på livet?

Kakk den i hodet med noe hardt – Her er det en dame som har fått beskjed om at hun bare skulle kakke kattungen hun hadde funnet i hodet med noe hardt, slik at hun ble kvitt den. Jeg synes denne saken illustrerer to tragiske ting med dagens dyre-Norge.

For det første, politiets og mattilsynets manglende evne til å ta ansvar overfor hjemløse dyr. Rådet “bare drep den” er hverdagslige tilbakemeldinger folk får fra disse myndighetspersonene når de ringer for å få hjelp med hjemløse kjæledyr. Evt. hvis du er heldig sier de “ring Dyrebeskyttelsen”. De lesser ansvaret de burde tatt over på frivillige som bruker fritiden sin på å ordne opp i det som burde vært mattilsynets/politiets jobb.

For det andre, “dyrevennene” blir helt hysteriske når det er kjæledyr det er snakk om. I landbruket blir dyr kakket i hodet hver eneste dag uten at noen slår alarm. Det er tydelig at landbruksdyr er annenrangs.