Cogitatio

Siden jeg har bestemt meg for å være litt mer personlig her, og siden Heidi i forrige post sa hun ønsket mer om kaniner, tenkte jeg at jeg kunne presentere de pelskledde vennene i livet mitt som betyr veldig mye for meg. De har alle vidt forskjellige personligheter og alle vekker noe i meg som gjør at min avgjørelse om å ikke spise dyr lenger føles uendelig bra.

Først kaninene. Luna er en svart dvergveddermiks som kom inn i livet mitt april 2007. Hun satt i glassburet på OsloCity og ventet på at noen skulle kjøpe henne, som en vare. Jeg hadde nok et svakt øyeblikk kombinert med at mine refleksjoner rundt det å bruke dyr slik ikke stakk særlig dypt enda. Det er synd at jeg kunne være så blind, men jeg er samtidig glad for at Luna endte opp her hos meg. Hun hadde garantert ikke passet inn i en familie med barn, ettersom hun er en bestemt liten dame som ikke finner seg i hva som helst. Løfting og kosing på fang er uaktuelt og skal bestemme hvordan ting skal skje. Men bak det tøffe ytre skjuler en liten forsiktig kanin som har litt problemer med å stole på folk. Setter du deg ned på gulvet med henne og tar deg tid viser hun seg fra sin myke side. Da dytter hun borti deg med snuten, tråkker over beina dine og hvis du er heldig, så lar hun deg kose henne på nesen og ørene. Når Luna er glad danser hun som en liten ballettdanserinne. Det er ikke mye i verden som gjør meg like varm om hjertet som når hun gjør det.

Lago er Lunas rake motsetning. Han er supersosial og stoler på alle. Hans blide humør er utrolig smittende og gledeshoppene er ikke som Lunas små balletthopp. Nei, han er mer som en racerbil som raser gjennom hele leiligheten og kræsjer gang på gang i møblene. Lago er en omplasseringskanin fra Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ute gående rundt alene på Skedsmokorset, med bånd på seg. Han ble levert inn på Smådyrakutten i håp om at “eierne” skulle dukke opp. Det gjorde de ikke. Så ikke lenge etter flyttet han inn hos oss. Lagos livsinnstilling er nysgjerrig, positiv og eventyrsøkende. Han er kjempeflink til å dra Luna med på spennende rampestreker og er en mester på å se ut som uskyldigheten selv om han bli tatt på fersken. Han har sjelden tid til å sitte stille, det er kjedelig. Men Luna kan han godt kose på. Når de ligger inntil hverandre finnes det ikke noe søtere i verden spør du meg.

En annen liten kar som har bodd hos oss i snart et år er degusen Bilbo. Han bor hos oss i fosterhjem og venter på at noen skal adoptere ham. Han skulle gjerne fått bodd her, hadde det ikke vært for at han er ganske krevende og at vi ikke har det som skal til for at han skal få det best mulig. Han bør få en degusvenninne, et større bur, bedre muligheter for å løpe fritt og noen som har mer tid å bruke på ham. Bilbo har bare to moduser, turbo og av. Og han er så eventyrlysten at den lille kroppen hans sitrer når han finner et spennede hull eller lukter noe godt som peanøtter. Han er en sosial liten degus og elsker å være ute av buret sammen med oss menneskene og klatre rundt på kroppene våre. Kose får vi lov til, men bare når han er i av-modus, og helst om vi har noe varmt han kan ligge inntil (PC-lader er himmelsk). Vi håper han får et godt hjem snart, selv om vi kommer til å savne ham masse.

Det er også et par pelskledde til som jeg kaller mine venner selv om de ikke bor her hos meg. Den ene er katten Nusse som bor hos moren min. Hun har vært i livet mitt siden jeg var 11 år gammel og begynner å bli en gammel dame. Men hun er fremdeles sitt gamle elskverdige vesen som elsker kos og solstråler på gulvet hun kan ligge og varme seg i. Den andre er hunden Alfa, en livsglad og energifull cocker spaniel på 8 år. Hun var en del av familien min hos pappa før jeg flyttet hjemmefra. Nå bor hun et annet sted hun trives godt og jeg vil fremdeles møte henne i ny og ne.

Jeg er så heldig å dele leilighet med to herlige personligheter av arten kanin. De er nysgjerrige, livlige, matglade og morsomme dyr og jeg er glad for at jeg får være deres venn. Men min kjærlighet for denne arten kommer ikke uten smerte. Kaninen er for meg kanskje det beste eksempelet på hvordan vi menneskedyr bruker og utnytter ikke-menneskelige dyr. Kaniner brukes til omtrent alt vi mennesker bruker dyr til.

Kaniner som kjæledyr
Kaniner er vanvittig søte, det er ikke til å komme bort ifra. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange barn fascineres av dem og ønsker dem som kjæledyr. En kanin er verdt cirka 300 kroner av menneskenes penger, og de er lett tilgjengelige i en dyrebutikk nær deg. Resultatet er uunngåelig at kanin er et vanlig kjæledyr for yngre barn. De voksne overlater som regel stellet til barna, kaniner er jo ikke et dyr som krever mye. De er “burdyr”. Barna har som regel ikke mer informasjon enn det dyrebutikken tilbyr og den informasjonen er som regel elendig. De ender ikke sjelden opp med å feilfôre kaninene til døde uvitende om hva som er riktig kosthold for en kanin. Unger synes jo også at kaninunger er noe av det søteste i verden (noe de jo også er) så de ender etterhvert med å sette kull på Snurre og Putte. Som en konsekvens er markedet for blandingskaniner mettet så det holder, og kaniner er lette å få tak i. Og dermed er ikke folk så nøye på hvordan de kvitter seg med dem. De slenges ut av biler, dumpes i skogen eller på campingplassen, og som regel dør de etter kort tid. De domestiserte kaninene er ikke skapt for er liv ute i naturen i Norge.

For mer info om kanin som kjæledyr se http://www.kanin.org

Kaniner som mat
Kaniner spises på jevn basis over hele landet, og også i resten av verden. Storoppdretterene har gjerne over hundre kaniner og de står i hvert sitt bur hele livet. De får sjelden komme ut og strekke på bena. De er heldige hvis de får ha aktivisering i buret som et lite hus eller en sittehylle. Og dette er i Norge. I land som USA er farmene sterkt industrialisert og samlebåndpreget og deres velferd er groteskt neglisert. De står gjerne to og to på nettingbunn og får kun mat i form av pellets som er spist opp på minutter. Resten av døgnet står de der og kan knapt røre på seg. Jeg har sett bilder fra amerikanske kaninfarmer som gjør meg kvalm. Anslagsvis spises ca. 22 750 000 kaniner med en antatt gjennomsnittsvekt på 4 kg per år i Norge (tall fra 2001).

Kaniner som klær
NOAH har skrevet en fin artikkel om hvordan kaniner som brukes i pelsproduksjon nærmest er glemt, selv av de mest ivrige pelsmotstanderne. De er stille, gresspisende dyr, milde vesener som ikke krever oppmerksomhet. De ligner ikke like mye på hunden som reven. Kaninpels er av en eller annen grunn mer akseptert enn rev- og minkpels. Hvorfor det? Noen argumenterer med at rovdyrene som brukes til pelsproduksjon har en mye større mangel på utløp for sine naturlige instinkter. For meg er det bare et eksempel på hvordan det forferdelige uttrykket “burdyr” har fått feste seg hos oss. Kaniner har lange kraftige bein og er skapt for å hoppe og løpe. De er huledyr og elsker derfor å grave seg huler og flytte og ommøblere hulen sin. Et lavt, nakent bur gir ikke utløp for disse behovene. De er ikke flokkdyr, men sosiale dyr. Allikevel er deres sosiale omgang redusert til fôringsrunden.

Vi skal heller ikke glemme alle angorakaninene som sitter i bur dag etter dag for at vi skal få myke gensere.

Kaniner som forskningsobjekter
Forsøkskanin er et vanlig begrep. Det er ikke tvil om kanin er et populært forskningsobjekt. Her kan du lese litt om hvordan kosmetikktesting foregår. Burene de bor i groteskt små, og de unødige testene medfører langvarig smerte.

Hva vi kan lære
Det smerter meg at disse milde og livslystne skapningene som jeg har blitt så glad i har så lav verdi at det nesten ikke finne noe vi mennesker ikke har funnet på å bruke dem til. De krever ikke høylytt respekt og omsorg. Deres byttedyrmentalitet gjør at de skjuler tegn på smerte og de biter ikke av deg hånda om du provoserer dem. De glefser ikke om du slår. De er avhengig av at mennesker taler deres sak, for de er ganske dårlige på å gjøre det selv. For min del er mitt forhold til kaninene mine tett knyttet opp til mitt forhold til hvordan mennesker bruker dyr. De har hjulpet meg å se at dyrene er misforstått, deres behov neglisjert og at de lider sterkt på grunn av oss. Men de har også hjulpet meg å se at alle dyr er individer fulle av personlighet og livsglede, at de er sosiale og danner meningsfulle sosiale bånd med både mennesker og dyr og at deres lykke og deres nytte av å leve ikke er noe mindre verdt enn min.

Dyrebeskyttelsen avd. Oslo og Akershus, også kjent som DOOA er en organisasjon jeg har blitt veldig glad i. Jeg jobber der hver uke siden februar og stortrives med det. Det føles meningsfullt å gjøre noe helt praktisk og håndfast for dyra. Menneskene i DOOA er profesjonelle og kan det de driver med. Kattene blir tatt skikkelig vare på, kastrert, chip-merket og omplassert kun til folk man tror er klare for det.

DOOA skiller seg ut, ikke bare fordi de er såpass seriøse og flinke, men også fordi de faktisk har et tilbud for kaniner som dumpes også. Kaniner er et skikkelig lavstatusdyr og blir derfor oftere og oftere dumpet ute. DOOA tar inn disse kaninene, kastrerer dem og gir dem gode permanente hjem. Jeg har kaniner selv og er meget opptatt av å bedre kaninens status, så jeg er så glad for at DOOA bryr seg om kaninene også, ikke bare kattene. Den ene kaninen min er fra DOOA og han er en aldeles herlig liten kaninmann, som underholder hele familien (som er meg, samboeren min og den andre kaninen).

Så hvis du har lyst på kanin eller katt kikk innom DOOAs nettsider eller ta turen innom kattehuset i Mosseveien 226. Du kommer ikke til å angre på at du hentet deg et pelskledd familiemedlem fra Dyrebeskyttelsen! Samtidig bidrar du ikke til å støtte dyrebutikker eller useriøse avlere. Det er ekstremt viktig for at kjæledyr i hele Norge skal få det bedre.

Katten på bildet heter forresten Elvira og hun har vært på kattehuset siden desember i fjor. Hun er litt sjenert og er dårlig på å vise seg frem for besøkende. Men hun er en uendelig snill og søt katt som fortjener et godt hjem.