Cogitatio

Å være veganer i en ikke-vegansk verden innbærer nødvendigvis å måtte daglig se en del ting man misliker sterkt. Menneskeheten er ikke spesielt dyrevennlig. De aller fleste må sitte i familieselskaper med døde kropper på bordet, handle i butikker med kjøttstykker, egg og melk innimellom de andre varene, og daglig vandre blant folk som kler seg i ull, skinn og pels. Men hvor går grensen for hva man skal godta? Jeg har satt en regel om at det ikke lages noen ikke-veganske ting i mitt hjem. Skal du ha ost eller biff må du spise det et annet sted. Jeg kommer heller aldri til å tilbrede eller kjøpe ikke-veganske ting for andre. Til gjengjeld disker jeg mer enn gjerne opp med deilig mat uten dyreprodukter med et smil.

Utover dette godtar jeg det meste. Jeg drar på grillfest, sitter i andres skinnsofaer og klager ikke når det lukter død ku i hele rommet. Men jeg synes ikke det er så hyggelig. Så jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å late som alt er fint. Collen Patrick-Goudreau har sagt i podcasten sin at hun ikke drar på grillfester der det grilles kjøtt, fordi det er såpass ubehagelig. Og det er jo en fin måte å si fra om at man ikke synes det er greit, og være sterk på vegne av de stakkars ofrene. Men man risikerer jo også å isolere seg selv til en viss grad. Jeg har ikke spesielt mange vegetarvenner så om jeg aldri skulle delta der dyreutnyttingen er tydelig vil jeg nok bli sittende mye hjemme med samboeren og kaninene. Og da mister man også sjansen til å vise at man fint kan leve som veganer, og havne i diskusjoner som kan få andre til å innse en ting eller to. Så hvor går grensen mellom det man godtar og det man sier nei til?

Veg*anere pleier ofte å få beskyldningen om at de er så følsomme og derfor ikke klarer å være like fornuftige som andre mennesker. Gjerne ligger det implisitt at det er fornuftig å spise kjøtt. Veggiser er emosjonelle sippemennesker som synes så synd på den søte grisen at de ikke orker å spise den, mens altetere er normale, stabile mennesker som ikke lar emosjoner tåkelegge deres fornuft. De er så fornuftige fordi de ser at det er “naturlig” å spise kjøtt og ikke lar medfølelse overfor dyr få dem til å slutte å spise dem.

Dette provoserer meg. For det første er det fornuftig å spise dyr? Når vi ser på industrien og de enorme lidelsene det medfører er det fornufting å støtte opp om dette? Jeg synes ikke det er greit. Da er vel det ganske fornuftig og rasjonelt av meg å ikke bruke pengene mine på noe jeg synes er galt? Og er egentlig kjøttspising ikke basert på følelser? En grunn som går igjen når folk forklarer hvorfor de spiser kjøtt er jo fordi det er så godt. Dette er en positiv følelse altetere får når de spiser kroppene til de ikke-menneskelige dyrene. Er denne følelsen så sterk at man ikke klarer å la være å oppgi den for å ikke støtte en motbydelig industri, vil jeg si at det er rimelig følelsesbasert og ufornuftig!

Og for det andre, er det galt å være omtenksom og var overfor andres lidelse? Hvorfor er det sett på som noe negativt å føle noe overfor ikke-menneskelige dyr og være tro mot de følelsene? Er det fornuftig å ikke la seg berøre av historier om barn som har mistet foreldrene sine til AIDS? Det kan i mange tilfeller se ut til at de fleste ser på medfølelse overfor andre skapninger enn mennesket (i hvert fall industridyr) som en smule tåpelig. Dette synes jeg er merkelig. Deres lidelse er like ekte og de fortjener den samme omtanken.

Så jeg har overhodet ikke tenkt til å slutte å føle medfølelse og la mine følelser være med på å bestemme hvilke valg jeg tar i livet. Jeg tror det gjør en til et mer harmonisk og helt menneske. Man må tillate seg å føle smerte for da blir det lettere å føle ekte glede. Emosjoner og følelser en del av det å eksistere, å prøve å gjøre det til noe tåpelig og svakt, blir for meg å ignorere en viktig del av det å være et levende vesen.