Cogitatio

Sinnene hos diverse dyrevenner er i kok etter at TV-Norge viste drap av høner i beste sendetid, satt opp som en konkurranse i et underholdningsprogram. Både dyrebeskyttelsen og NOAH reagerer med å planlegge anmeldelse ettersom drap av dyr som underholdning ikke er lov ifølge den nye dyrevernsloven. Jeg siterer fra artikkelen: “I den nye dyrevernsloven, som trådte i kraft ved nyttår, slås det fast at avlivning av dyr som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement ikke er tillatt, samt at et dyr har en egenverdi utover nytteverdien det har for andre.”

Det er forsovet fint at det anerkjennes at drap som underholdning er forkastelig, men jeg klarer ikke å se hva som er forskjellen på å drepe en høne for å more seg og drepe en kylling for å kose seg med kyllingfilet. Det er jo ingen forskjell! Vi kan more oss med andre ting og vi kan spise andre ting. Og ikke trenger vi lide noen nød underholdningsmessig, smaksmessig eller helsemessig heller. Jeg synes dette illustrerer godt hvor usammenhengende den såkalte dyrevernsloven er. I tillegg påpeker den at dyr har en egenverdi “utover nytteverdien det har for andre”. Hva betyr egentlig det? Det blir jo helt meningsløst når den egenverdien kommer i annen rekke i forhold til folks ønske om å spise visse matretter. Vi tramper på denne egenverdien hver gang vi reduserer dyrene til ting, objekter for vår unødige nytelse. Det er ingen forskjell om denne nytelsen er underholdningsmessig eller matmessig. Det er ingen forskjell på å gå med pels og spise egg. Det eneste som er konsekvent dyrevennlig er en vegansk etikk. Det er den eneste etikken som tar det at dyr har egenverdi på alvor. Gjør holdninger til handlinger – bli veganer.

Jeg vil bruke et øyeblikk på å minne alle som er innom her at det er mange dyr som sitter og venter på at noen skal ønske å gi dem det stellet de fortjener i landets forskjellige dyremottak. Dyrene vi kaller kjæledyr er avhengige av at noen skal tillegge dem stor nok verdi, slik at vi kan gi dem de tingene de trenger for å ha et godt liv. Dersom de ikke verdsettes, men glemmes, neglisjeres og dumpes, mister de omsorgen de er avlet frem til å bli avhengige av. Derfor ber jeg deg, dersom du har plass i livet og i hjertet, om å ta vare på noen av de som sitter og venter hos Dyrebeskyttelsen, i stedet for å støtte de som avler opp dyreunger for vår underholdning og glede. Jeg har selv nå vært involvert i denne typen arbeid gjennom et par års tid, både gjennom å være fosterhjem, adopsjon og gjennom frivillig arbeid på hjelpesenteret til Dyrebeskyttelsen her i Oslo og Akershus. Du møter mange vonde skjebner gjennom å involvere deg slik, men du kan også utgjøre en stor forskjell i et individs liv. Noen ganger føles kampen for dyrs status ganske tung. Man kan ikke endre hele verden, men man kan i hvert fall endre hele verden for et individ. Det er meningsfull aktivisme synes jeg. Behovet for hjelp er stort, så om du har mulighet og lyst så vil jeg anbefale å si fra at du ønsker å bidra. Enten det er gjennom å adoptere et dyr, være fosterhjem eller hjelpe til med frivillig arbeid når du har mulighet.

Her er linker til omplasseringsorganisasjoner nær der jeg bor (Oslo og Omegn):
Dyrebeskyttelsen Norge avd. Oslo og Akershus
Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn
Foreningen for omplassering av dyr

Du kan finne lokalavdelinger av Dyrebeskyttelsen Norge her

Legger ved et bilde av en kattunge jeg hadde hos meg i fjor sommer, som da het Rasmussen.

Dette innlegget er skrevet til minne om en liten fyr jeg kjente fra i sommer til forrige helg. Jeg møtte ham første gang en torsdag på kattehuset til Dyrebeskyttelsen avd. Oslo Akershus i Mosseveien. Det var et par damer som hadde med seg to små rødtabbygutter som hadde gått rundt alene i et nabolag. De var vel 6-7 uker på dette tidspunktet. Jeg fikk jobben med å navngi dem, og han ene fikk navnet Sirius og han andre fikk navnet Remus. Vakrere små kattunger skal du lete lenge etter. Jeg hadde mye fritid på denne tiden og tilbød meg å være fosterhjem for de to små, og neste dag tok jeg med dem hjem. De var begge lekne og aktive små gutter som dundret rundt fra rom til rom på sine sedvanlige kattungevis. Men etter et par dager ble Remus syk. Mens Sirius vokste og var aktiv, gikk Remus ned i vekt, og ble bare slappere og slappere. Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ham til veterinær. Veterinæren på katthuset var veldig bekymret og trodde ikke Remus ville leve særlig lenge, men ville la han få en sjanse. Jeg sto der med gråten i halsen og lovet at vi skulle gjøre alt vi kunne for at han skulle bli frisk. Bilturen hjem felte jeg mange tårer fordi jeg var så redd for å miste deg, Remus. Jeg og samboeren min startet nå intensivt med tvangsmating og overvåkning av vår lille kattunge. Og etter noen dager ble han mirakuløst helt frisk. Han begynte å spise selv igjen og begynte å leke med Siruis igjen. Han vokste og trivdes og var igjen en normal kattunge på alle måter.

Så kom tiden da vi skulle si farvel til guttene og levere dem til katthuset slik at de kunne adopteres. Igjen var jeg lei fordi jeg visste jeg ville savne dem sånn, men denne tristheten var egoistisk. Jeg visste jo at nå ville de komme til sin permanente familie. Sirius ble fort omplassert (ikke så rart siden han er en sjarmbombe uten like), til en familie på Kløfta. Jeg var sikker på at han kom til å ha det fint der. Så nå var Remus igjen uten broren sin. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på om jeg ikke burde insistert på at de skulle omplasseres sammen, men nå var det uansett for sent. Til min store glede viste det seg at faren min hadde tenkt å adoptere en katt, og jeg fikk overtalt ham til å ta Remus. Nå var alt bra, tenkte jeg. Nå bor Remus sammen med mennesker jeg kjenner og som jeg vet vil ta godt vare på ham. Han kom godt overens med kattungen de hadde fra før av og han var leken og blid. Han vokste og begynte å bli stor og flott katt. Og ikke minst så jeg fram til å være en del av resten av Remus liv som kattepasser nr 1 mange år fremover. Men slik gikk det ikke. For noen uker siden ble han syk igjen. Han sluttet igjen å spise, ble apatisk og slapp. Selv med tvangsmating og hyppig oppfølging fra veterinær ble han ikke friskere. Han ble bare dårligere og dårligere. Tester viste at han mest sannsynlig hadde FIP, en uhelbredelig sykdom som alltid ender i døden. Natt til søndag ble han så dårlig at Pappa og kona hans innså at slaget var tapt. Han fikk en overdose smertestillende og sovnet inn.

Remus levde ikke spesielt lenge, men endrer ikke det faktum at jeg på denne lille tiden hadde blitt ufattelig glad i ham. Det er vanskelig å sørge sånn over en som Remus når det ikke er en type sorg som er så akseptert av andre. Han er bare en katt, liksom. Ikke et menneske. Dessuten var han ikke min katt en gang. Men hans liv er ikke mindre verdt enn mitt, min sorg er minste han fortjener når han fikk det lille livet han fikk. Det er utrolig vondt å tenke på at den lille kattungen ikke fikk noe rettferdig liv. Det startet urettferdig og endte urettferdig. Men han vil i hvert fall alltid bli husket av meg, som det vidunderlige individet han var, ikke som “bare et kjæledyr” eller “bare en katt”.

Mange mennesker feiler i å se parallellen mellom dyr vi bruker til mat, klær og lignende og dyr vi bruker til kos og selskap, nemlig de dyrene vi kaller kjæledyr. I kommentarfeltene hos de største nettavisene eksploderer folk i sinne når det omtales mennesker som på en eller annen måte behandler kjæledyr dårlig. Da mangler det ikke på mennesker som mener at dyr har egenverdi, unike personligheter, at de er verdifulle familiemedlemmer osv. Det hindrer dem allikevel ikke i å gå hjem og steke seg opp et stykke kjøtt når de skal spise middag. At dette dyret er utsatt for like stor urettferdighet som kjæledyret man sørget over i stad blir ikke ofret en tanke. At kjæledyr på en eller annen måte er mer verdt enn de andre dyrene vi bruker er en merkelig tanke. Den eneste forskjellen er at vi har tatt oss tid til å bli kjent med dem og lever sammen med dem.

Uansett, når man innser at kjæledyr og andre dyr vi bruker ikke har ulik moralsk verdi, må man se alt dyrehold under ett. Når det er ikke riktig at vi eier og bruker gris, sau, ku, kylling, fisk og andre landbruksdyr, er det heller ikke riktig å eie og bruke kjæledyr. Abolisjonisme taler for avskaffelse av alt dyrehold, også kjæledyrhold. De fleste dyr som havner i kjæledyrkategorien har det ikke godt. Mange av dem er hjemløse, og kanskje enda flere har et ensomt og innholdsløst liv der de neglisjeres fordi de ikke er like underholdende lenger. De er vår eiendom, derfor kan vi gjøre som vi vil med dem så lenge vi gir dem det minimum av stell de trenger for å holde seg i live. De få dyrene som har eiere som er opplyste om deres behov og genuint opptatt av deres velferd er forsvinnende få i mengden. Og selv det er ikke en garanti for at de har et så godt liv som de kan ha. Det er begrenset hva vi kan gi dem av den stimulien og livskvaliteten de hadde hatt som frie dyr som ikke er avlet til å ha spesifikke kvaliteter vi ønsker. Jeg har fremdeles degusen Bilbo hjemme her hos meg, og jeg har ingen problemer med å se at et burliv drar ned livskvaliteten hans. At jeg legger all den innsatsen jeg kan ned i å gi ham et godt liv, forandrer ikke det faktum at det beste for ham hadde vært å ikke være født inn i det avhengighetsforholdet livet som kjæledyr innebærer.

Hva innebærer dette i praksis? Det betyr ikke, slik mange er kjappe med å protestere mot, at vi slipper løs alle kjældeyr i skogen. Dyrene er avlet opp til å være avhengige av oss, og det er vår plikt å gi dem et så godt liv som lar seg gjøre. Det vi derimot bør gjøre er å slutte å avle frem nye dyr som blir satt i det avhengighetsforholdet. Kjæledyrene er skapte dyrearter, laget for menneskers egoistiske behov. Individer lider ingen nød av at disse artene dør ut. Arter har ikke interesser, det har derimot individer. Og bryr vi oss om alle enkeltskjebnene er det ikke vanskelig å se at kjæledyrhold er blodig urettferdig for de som blir ofrene. Imens kan vi ta vare på de dyrene som allerede er her, og adoptere uønskede dyr fra dyrebeskyttelsen eller andre steder hvor folk prøver å kvitte seg med sitt neglisjerte familiemedlem.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hele mitt liv har vært meget opptatt av de dyrene vi kaller kjæledyr. Opp gjennom årene har jeg blitt kjent med fisk, hamstere, en undulat, en katt, en hund og selvfølgelig kaninene og degusen. Jeg trives i nærheten av kjæledyr. Men jeg har det siste året klart å innse at det er en egoistisk følelse. Dersom kjæledyrhold hadde opphørt i min levetid og jeg måtte leve uten andre dyr som familiemedlemmer hadde jeg nok følt et savn, men jeg hadde også følt en enorm glede for all lidelsen og urettferdigheten som hadde opphørt med det samme. Hvem er jeg til å sette en slik triviell lyst foran liv og død?

Jeg vil benytte denne posten til å oppfordre de som kan og vil, til å adoptere et hjemløst dyr som venter på noen som kan gi dem den tiden og kjærligheten de fortjener. Hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus har vi i sommer fått inn enorme mengder dumpede dyr. Vi har tonnevis av kattunger og voksne katter, kaniner, marsvin og andre dyr som ikke er ønsket av de menneskene som skulle være deres familiemedlemmer. I går ble disse to dumpet i et bur i veikanten på Ryen i Oslo, overlatt til seg selv. Nå er de midlertidig hos meg, før de flytter til fosterhjemmet sitt hos Dyrebeskyttelsen. De er bare to av mange som slike skjebner som skjer fordi vi mennesker tar oss til rette.

Siden jeg har bestemt meg for å være litt mer personlig her, og siden Heidi i forrige post sa hun ønsket mer om kaniner, tenkte jeg at jeg kunne presentere de pelskledde vennene i livet mitt som betyr veldig mye for meg. De har alle vidt forskjellige personligheter og alle vekker noe i meg som gjør at min avgjørelse om å ikke spise dyr lenger føles uendelig bra.

Først kaninene. Luna er en svart dvergveddermiks som kom inn i livet mitt april 2007. Hun satt i glassburet på OsloCity og ventet på at noen skulle kjøpe henne, som en vare. Jeg hadde nok et svakt øyeblikk kombinert med at mine refleksjoner rundt det å bruke dyr slik ikke stakk særlig dypt enda. Det er synd at jeg kunne være så blind, men jeg er samtidig glad for at Luna endte opp her hos meg. Hun hadde garantert ikke passet inn i en familie med barn, ettersom hun er en bestemt liten dame som ikke finner seg i hva som helst. Løfting og kosing på fang er uaktuelt og skal bestemme hvordan ting skal skje. Men bak det tøffe ytre skjuler en liten forsiktig kanin som har litt problemer med å stole på folk. Setter du deg ned på gulvet med henne og tar deg tid viser hun seg fra sin myke side. Da dytter hun borti deg med snuten, tråkker over beina dine og hvis du er heldig, så lar hun deg kose henne på nesen og ørene. Når Luna er glad danser hun som en liten ballettdanserinne. Det er ikke mye i verden som gjør meg like varm om hjertet som når hun gjør det.

Lago er Lunas rake motsetning. Han er supersosial og stoler på alle. Hans blide humør er utrolig smittende og gledeshoppene er ikke som Lunas små balletthopp. Nei, han er mer som en racerbil som raser gjennom hele leiligheten og kræsjer gang på gang i møblene. Lago er en omplasseringskanin fra Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ute gående rundt alene på Skedsmokorset, med bånd på seg. Han ble levert inn på Smådyrakutten i håp om at “eierne” skulle dukke opp. Det gjorde de ikke. Så ikke lenge etter flyttet han inn hos oss. Lagos livsinnstilling er nysgjerrig, positiv og eventyrsøkende. Han er kjempeflink til å dra Luna med på spennende rampestreker og er en mester på å se ut som uskyldigheten selv om han bli tatt på fersken. Han har sjelden tid til å sitte stille, det er kjedelig. Men Luna kan han godt kose på. Når de ligger inntil hverandre finnes det ikke noe søtere i verden spør du meg.

En annen liten kar som har bodd hos oss i snart et år er degusen Bilbo. Han bor hos oss i fosterhjem og venter på at noen skal adoptere ham. Han skulle gjerne fått bodd her, hadde det ikke vært for at han er ganske krevende og at vi ikke har det som skal til for at han skal få det best mulig. Han bør få en degusvenninne, et større bur, bedre muligheter for å løpe fritt og noen som har mer tid å bruke på ham. Bilbo har bare to moduser, turbo og av. Og han er så eventyrlysten at den lille kroppen hans sitrer når han finner et spennede hull eller lukter noe godt som peanøtter. Han er en sosial liten degus og elsker å være ute av buret sammen med oss menneskene og klatre rundt på kroppene våre. Kose får vi lov til, men bare når han er i av-modus, og helst om vi har noe varmt han kan ligge inntil (PC-lader er himmelsk). Vi håper han får et godt hjem snart, selv om vi kommer til å savne ham masse.

Det er også et par pelskledde til som jeg kaller mine venner selv om de ikke bor her hos meg. Den ene er katten Nusse som bor hos moren min. Hun har vært i livet mitt siden jeg var 11 år gammel og begynner å bli en gammel dame. Men hun er fremdeles sitt gamle elskverdige vesen som elsker kos og solstråler på gulvet hun kan ligge og varme seg i. Den andre er hunden Alfa, en livsglad og energifull cocker spaniel på 8 år. Hun var en del av familien min hos pappa før jeg flyttet hjemmefra. Nå bor hun et annet sted hun trives godt og jeg vil fremdeles møte henne i ny og ne.

Dyrebeskyttelsen avd. Oslo og Akershus, også kjent som DOOA er en organisasjon jeg har blitt veldig glad i. Jeg jobber der hver uke siden februar og stortrives med det. Det føles meningsfullt å gjøre noe helt praktisk og håndfast for dyra. Menneskene i DOOA er profesjonelle og kan det de driver med. Kattene blir tatt skikkelig vare på, kastrert, chip-merket og omplassert kun til folk man tror er klare for det.

DOOA skiller seg ut, ikke bare fordi de er såpass seriøse og flinke, men også fordi de faktisk har et tilbud for kaniner som dumpes også. Kaniner er et skikkelig lavstatusdyr og blir derfor oftere og oftere dumpet ute. DOOA tar inn disse kaninene, kastrerer dem og gir dem gode permanente hjem. Jeg har kaniner selv og er meget opptatt av å bedre kaninens status, så jeg er så glad for at DOOA bryr seg om kaninene også, ikke bare kattene. Den ene kaninen min er fra DOOA og han er en aldeles herlig liten kaninmann, som underholder hele familien (som er meg, samboeren min og den andre kaninen).

Så hvis du har lyst på kanin eller katt kikk innom DOOAs nettsider eller ta turen innom kattehuset i Mosseveien 226. Du kommer ikke til å angre på at du hentet deg et pelskledd familiemedlem fra Dyrebeskyttelsen! Samtidig bidrar du ikke til å støtte dyrebutikker eller useriøse avlere. Det er ekstremt viktig for at kjæledyr i hele Norge skal få det bedre.

Katten på bildet heter forresten Elvira og hun har vært på kattehuset siden desember i fjor. Hun er litt sjenert og er dårlig på å vise seg frem for besøkende. Men hun er en uendelig snill og søt katt som fortjener et godt hjem.