Cogitatio

Dyrerikets variasjon, fargeprakt og nyanser har alltid fascinert meg. Andre arter kan gjøre meg trist, glad, skrekkslagen og rørt. De minner meg om at de på mange måter er ganske like oss mennesker, selv om jeg ofte setter pris på dem på grunn av deres annerledeshet. Her er noen bilder jeg har funnet på Flickr som rører ved min kjærlighet for annerledesdyrene.

Av be_khe

Av ::novocainated::

Av Iaw_keven

Av kkcondon

Av Keith Marshall

Av TarikB

Av Sian Bowi

Jeg har fått noen nye venner, stokkendene i Akerselva.  Jeg synes det er utrolig fint å få nærkontakt med noen skapninger som lever fritt og som ikke er noens eiendeler. Og det rett ved der jeg bor. Jeg tror jeg må komme meg ut litt oftere.

Siden jeg har bestemt meg for å være litt mer personlig her, og siden Heidi i forrige post sa hun ønsket mer om kaniner, tenkte jeg at jeg kunne presentere de pelskledde vennene i livet mitt som betyr veldig mye for meg. De har alle vidt forskjellige personligheter og alle vekker noe i meg som gjør at min avgjørelse om å ikke spise dyr lenger føles uendelig bra.

Først kaninene. Luna er en svart dvergveddermiks som kom inn i livet mitt april 2007. Hun satt i glassburet på OsloCity og ventet på at noen skulle kjøpe henne, som en vare. Jeg hadde nok et svakt øyeblikk kombinert med at mine refleksjoner rundt det å bruke dyr slik ikke stakk særlig dypt enda. Det er synd at jeg kunne være så blind, men jeg er samtidig glad for at Luna endte opp her hos meg. Hun hadde garantert ikke passet inn i en familie med barn, ettersom hun er en bestemt liten dame som ikke finner seg i hva som helst. Løfting og kosing på fang er uaktuelt og skal bestemme hvordan ting skal skje. Men bak det tøffe ytre skjuler en liten forsiktig kanin som har litt problemer med å stole på folk. Setter du deg ned på gulvet med henne og tar deg tid viser hun seg fra sin myke side. Da dytter hun borti deg med snuten, tråkker over beina dine og hvis du er heldig, så lar hun deg kose henne på nesen og ørene. Når Luna er glad danser hun som en liten ballettdanserinne. Det er ikke mye i verden som gjør meg like varm om hjertet som når hun gjør det.

Lago er Lunas rake motsetning. Han er supersosial og stoler på alle. Hans blide humør er utrolig smittende og gledeshoppene er ikke som Lunas små balletthopp. Nei, han er mer som en racerbil som raser gjennom hele leiligheten og kræsjer gang på gang i møblene. Lago er en omplasseringskanin fra Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ute gående rundt alene på Skedsmokorset, med bånd på seg. Han ble levert inn på Smådyrakutten i håp om at “eierne” skulle dukke opp. Det gjorde de ikke. Så ikke lenge etter flyttet han inn hos oss. Lagos livsinnstilling er nysgjerrig, positiv og eventyrsøkende. Han er kjempeflink til å dra Luna med på spennende rampestreker og er en mester på å se ut som uskyldigheten selv om han bli tatt på fersken. Han har sjelden tid til å sitte stille, det er kjedelig. Men Luna kan han godt kose på. Når de ligger inntil hverandre finnes det ikke noe søtere i verden spør du meg.

En annen liten kar som har bodd hos oss i snart et år er degusen Bilbo. Han bor hos oss i fosterhjem og venter på at noen skal adoptere ham. Han skulle gjerne fått bodd her, hadde det ikke vært for at han er ganske krevende og at vi ikke har det som skal til for at han skal få det best mulig. Han bør få en degusvenninne, et større bur, bedre muligheter for å løpe fritt og noen som har mer tid å bruke på ham. Bilbo har bare to moduser, turbo og av. Og han er så eventyrlysten at den lille kroppen hans sitrer når han finner et spennede hull eller lukter noe godt som peanøtter. Han er en sosial liten degus og elsker å være ute av buret sammen med oss menneskene og klatre rundt på kroppene våre. Kose får vi lov til, men bare når han er i av-modus, og helst om vi har noe varmt han kan ligge inntil (PC-lader er himmelsk). Vi håper han får et godt hjem snart, selv om vi kommer til å savne ham masse.

Det er også et par pelskledde til som jeg kaller mine venner selv om de ikke bor her hos meg. Den ene er katten Nusse som bor hos moren min. Hun har vært i livet mitt siden jeg var 11 år gammel og begynner å bli en gammel dame. Men hun er fremdeles sitt gamle elskverdige vesen som elsker kos og solstråler på gulvet hun kan ligge og varme seg i. Den andre er hunden Alfa, en livsglad og energifull cocker spaniel på 8 år. Hun var en del av familien min hos pappa før jeg flyttet hjemmefra. Nå bor hun et annet sted hun trives godt og jeg vil fremdeles møte henne i ny og ne.