Cogitatio

Dette innlegget er skrevet til minne om en liten fyr jeg kjente fra i sommer til forrige helg. Jeg møtte ham første gang en torsdag på kattehuset til Dyrebeskyttelsen avd. Oslo Akershus i Mosseveien. Det var et par damer som hadde med seg to små rødtabbygutter som hadde gått rundt alene i et nabolag. De var vel 6-7 uker på dette tidspunktet. Jeg fikk jobben med å navngi dem, og han ene fikk navnet Sirius og han andre fikk navnet Remus. Vakrere små kattunger skal du lete lenge etter. Jeg hadde mye fritid på denne tiden og tilbød meg å være fosterhjem for de to små, og neste dag tok jeg med dem hjem. De var begge lekne og aktive små gutter som dundret rundt fra rom til rom på sine sedvanlige kattungevis. Men etter et par dager ble Remus syk. Mens Sirius vokste og var aktiv, gikk Remus ned i vekt, og ble bare slappere og slappere. Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ham til veterinær. Veterinæren på katthuset var veldig bekymret og trodde ikke Remus ville leve særlig lenge, men ville la han få en sjanse. Jeg sto der med gråten i halsen og lovet at vi skulle gjøre alt vi kunne for at han skulle bli frisk. Bilturen hjem felte jeg mange tårer fordi jeg var så redd for å miste deg, Remus. Jeg og samboeren min startet nå intensivt med tvangsmating og overvåkning av vår lille kattunge. Og etter noen dager ble han mirakuløst helt frisk. Han begynte å spise selv igjen og begynte å leke med Siruis igjen. Han vokste og trivdes og var igjen en normal kattunge på alle måter.

Så kom tiden da vi skulle si farvel til guttene og levere dem til katthuset slik at de kunne adopteres. Igjen var jeg lei fordi jeg visste jeg ville savne dem sånn, men denne tristheten var egoistisk. Jeg visste jo at nå ville de komme til sin permanente familie. Sirius ble fort omplassert (ikke så rart siden han er en sjarmbombe uten like), til en familie på Kløfta. Jeg var sikker på at han kom til å ha det fint der. Så nå var Remus igjen uten broren sin. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på om jeg ikke burde insistert på at de skulle omplasseres sammen, men nå var det uansett for sent. Til min store glede viste det seg at faren min hadde tenkt å adoptere en katt, og jeg fikk overtalt ham til å ta Remus. Nå var alt bra, tenkte jeg. Nå bor Remus sammen med mennesker jeg kjenner og som jeg vet vil ta godt vare på ham. Han kom godt overens med kattungen de hadde fra før av og han var leken og blid. Han vokste og begynte å bli stor og flott katt. Og ikke minst så jeg fram til å være en del av resten av Remus liv som kattepasser nr 1 mange år fremover. Men slik gikk det ikke. For noen uker siden ble han syk igjen. Han sluttet igjen å spise, ble apatisk og slapp. Selv med tvangsmating og hyppig oppfølging fra veterinær ble han ikke friskere. Han ble bare dårligere og dårligere. Tester viste at han mest sannsynlig hadde FIP, en uhelbredelig sykdom som alltid ender i døden. Natt til søndag ble han så dårlig at Pappa og kona hans innså at slaget var tapt. Han fikk en overdose smertestillende og sovnet inn.

Remus levde ikke spesielt lenge, men endrer ikke det faktum at jeg på denne lille tiden hadde blitt ufattelig glad i ham. Det er vanskelig å sørge sånn over en som Remus når det ikke er en type sorg som er så akseptert av andre. Han er bare en katt, liksom. Ikke et menneske. Dessuten var han ikke min katt en gang. Men hans liv er ikke mindre verdt enn mitt, min sorg er minste han fortjener når han fikk det lille livet han fikk. Det er utrolig vondt å tenke på at den lille kattungen ikke fikk noe rettferdig liv. Det startet urettferdig og endte urettferdig. Men han vil i hvert fall alltid bli husket av meg, som det vidunderlige individet han var, ikke som “bare et kjæledyr” eller “bare en katt”.

Til den som er på utkikk etter en god vegansk hårpleie kan det være interessant å vite at Jonathan-serien som nylig har kommet i Vita-butikkene består for det meste av veganske produkter. De er tydelig merket med “100% vegan”. Da jeg var innom Vita, så jeg også at de har fått håpleie og hudpleieprodukter fra merket Green People – disse er merket med Vegan Society sitt merke og er i tillegg økologiske. Green People donerer også 10% av overskuddet til veldedighet. Deilig at det kommer flere veganske produkter i vanlige butikker!

I bøker, filmer og sanger laget for barn er det ofte helt tydelig dyrevennlige budskap. Barn har som jeg har nevnt tidligere ofte en sterk fascinasjon og omtanke for dyrene de ser rundt seg, og mye av underholdningen ment for barn spiller tydelig på dette. Jeg var selv et barn unormalt mye opptatt av dyr. Selvvalgte prosjekter på skolen handlet alltid om dyr. Alle mine favorittprogrammer på TV handlet om dyr og jeg ville helst ikke leke med andre leker enn kosedyr og dyrefigurer. Bilder fra flukten fra dyreskogen sitter sitter fremdeles godt plantet i hjernen min og kjenningsmelodien husker jeg godt enda. Men det er først nå at jeg ser hvor sterkt mye av barneunderholdningen taler for å behandle andre dyr som likeverdige. Som et eksempel er Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner hvor alle blir enige om å være venner og ikke spise hverandre. Vegetarbudskapet er ganske sterkt, særlig med Grønnsaksspisersangen:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille.
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille.

Jeg har også begynt å like Pocahontas enda mer nå som jeg bedre ser parallellen med det å behandle andre dyr som likeverdige skapninger på denne planeten, uten å sette mennesker verdimessig over alle andre andre skapninger som bor her. “The rainstorm and the river are my brothers, the heron and the otter are my friends, and we are all connected to each other in a circle in a hoop that never ends”.

Er det rart vi får et inkonsekvent og splittet forhold til vår bruk av dyr når vi på den ene siden blir matet full av ord om respekt og likeverd og på den andre siden får servert de døde kroppene til andre dyr til middag? Når jeg ser tilbake på min fascinasjon og respekt for alle dyr i barndommen synes jeg det er rart at det skulle ta så lang tid før jeg virkelig satte spørsmålstegn ved den bruken jeg utsatte så mange dyr for. Det skremmer meg, for det viser hvor sterk påvirkningskraft samfunnets rådende holdninger har på våre tanker og handlinger mot de svakeste stemmeløse. Men det lindrer det kanskje litt å titte tilbake på alle de dyrvennlige bøkene, TV-programmene og sangene og se at det kanskje ligger en spire av håp i dem.

Mange mennesker feiler i å se parallellen mellom dyr vi bruker til mat, klær og lignende og dyr vi bruker til kos og selskap, nemlig de dyrene vi kaller kjæledyr. I kommentarfeltene hos de største nettavisene eksploderer folk i sinne når det omtales mennesker som på en eller annen måte behandler kjæledyr dårlig. Da mangler det ikke på mennesker som mener at dyr har egenverdi, unike personligheter, at de er verdifulle familiemedlemmer osv. Det hindrer dem allikevel ikke i å gå hjem og steke seg opp et stykke kjøtt når de skal spise middag. At dette dyret er utsatt for like stor urettferdighet som kjæledyret man sørget over i stad blir ikke ofret en tanke. At kjæledyr på en eller annen måte er mer verdt enn de andre dyrene vi bruker er en merkelig tanke. Den eneste forskjellen er at vi har tatt oss tid til å bli kjent med dem og lever sammen med dem.

Uansett, når man innser at kjæledyr og andre dyr vi bruker ikke har ulik moralsk verdi, må man se alt dyrehold under ett. Når det er ikke riktig at vi eier og bruker gris, sau, ku, kylling, fisk og andre landbruksdyr, er det heller ikke riktig å eie og bruke kjæledyr. Abolisjonisme taler for avskaffelse av alt dyrehold, også kjæledyrhold. De fleste dyr som havner i kjæledyrkategorien har det ikke godt. Mange av dem er hjemløse, og kanskje enda flere har et ensomt og innholdsløst liv der de neglisjeres fordi de ikke er like underholdende lenger. De er vår eiendom, derfor kan vi gjøre som vi vil med dem så lenge vi gir dem det minimum av stell de trenger for å holde seg i live. De få dyrene som har eiere som er opplyste om deres behov og genuint opptatt av deres velferd er forsvinnende få i mengden. Og selv det er ikke en garanti for at de har et så godt liv som de kan ha. Det er begrenset hva vi kan gi dem av den stimulien og livskvaliteten de hadde hatt som frie dyr som ikke er avlet til å ha spesifikke kvaliteter vi ønsker. Jeg har fremdeles degusen Bilbo hjemme her hos meg, og jeg har ingen problemer med å se at et burliv drar ned livskvaliteten hans. At jeg legger all den innsatsen jeg kan ned i å gi ham et godt liv, forandrer ikke det faktum at det beste for ham hadde vært å ikke være født inn i det avhengighetsforholdet livet som kjæledyr innebærer.

Hva innebærer dette i praksis? Det betyr ikke, slik mange er kjappe med å protestere mot, at vi slipper løs alle kjældeyr i skogen. Dyrene er avlet opp til å være avhengige av oss, og det er vår plikt å gi dem et så godt liv som lar seg gjøre. Det vi derimot bør gjøre er å slutte å avle frem nye dyr som blir satt i det avhengighetsforholdet. Kjæledyrene er skapte dyrearter, laget for menneskers egoistiske behov. Individer lider ingen nød av at disse artene dør ut. Arter har ikke interesser, det har derimot individer. Og bryr vi oss om alle enkeltskjebnene er det ikke vanskelig å se at kjæledyrhold er blodig urettferdig for de som blir ofrene. Imens kan vi ta vare på de dyrene som allerede er her, og adoptere uønskede dyr fra dyrebeskyttelsen eller andre steder hvor folk prøver å kvitte seg med sitt neglisjerte familiemedlem.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hele mitt liv har vært meget opptatt av de dyrene vi kaller kjæledyr. Opp gjennom årene har jeg blitt kjent med fisk, hamstere, en undulat, en katt, en hund og selvfølgelig kaninene og degusen. Jeg trives i nærheten av kjæledyr. Men jeg har det siste året klart å innse at det er en egoistisk følelse. Dersom kjæledyrhold hadde opphørt i min levetid og jeg måtte leve uten andre dyr som familiemedlemmer hadde jeg nok følt et savn, men jeg hadde også følt en enorm glede for all lidelsen og urettferdigheten som hadde opphørt med det samme. Hvem er jeg til å sette en slik triviell lyst foran liv og død?

Jeg vil benytte denne posten til å oppfordre de som kan og vil, til å adoptere et hjemløst dyr som venter på noen som kan gi dem den tiden og kjærligheten de fortjener. Hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus har vi i sommer fått inn enorme mengder dumpede dyr. Vi har tonnevis av kattunger og voksne katter, kaniner, marsvin og andre dyr som ikke er ønsket av de menneskene som skulle være deres familiemedlemmer. I går ble disse to dumpet i et bur i veikanten på Ryen i Oslo, overlatt til seg selv. Nå er de midlertidig hos meg, før de flytter til fosterhjemmet sitt hos Dyrebeskyttelsen. De er bare to av mange som slike skjebner som skjer fordi vi mennesker tar oss til rette.

Jeg vil anbefale et bra merke med sminke og kroppspleie som jeg kom over da jeg var i USA, som du også kan handle over nettet og  i noen hudpleiebutikker (bl.a. denne). Merket heter Origins, og produktene er ikke testet på dyr og inneholder ikke animalske produkter, bortsett fra noen som inneholder bivoks og honning. Du kan se produktene deres på hjemmesiden deres.  De produktene jeg har som er helt veganske er foundationen Nude and Improved, concealeren Quick, Hide! og ansiktsmasken Plantidote Mega-Mushroom Skin-Calming Face Mask. Jeg er veldig fornøyd med disse produktene og anbefaler dem til andre som også er på jakt etter gode produkter uten å la andre lide for det.

Det jeg anser som det grunnleggende problemet for ikkemenneskelige dyrs interesser er deres status som eiendom, og jeg mener det er dette som vi trenger å holde øynene på når vi ønsker å kjempe deres kamp. Vi vil ikke få noen meningsfull bedring for dyrenes del før de har en juridisk rett til å ikke bli brukt, solgt og drept.

De fleste mennesker som bryr seg bare litt om dyr sier seg fort enig i at dyr har egenverdi. Men den innrømmelsen er en tom frase når man bidrar til det som gir dem status som ting. Når man kjøper animalske produkter som kommer fra et system der dyr er eiendom som utnyttes for profitt, bidrar du til et system som behandler dyr som ting, ikke som individer med egenverdi. At noen har egenverdi betyr at de har verdi, selv om ingen andre synes de er verdt noe. Når dyr er eiendom har de kun den verdien vi setter på dem. Når vi ikke lenger har bruk for dem står vi fritt til å kaste dem fra oss, og drepe dem uten å ta hensyn til deres interesse i livet. Juridisk sett er dyr bare ting. Ting som kan omsettes og brukes.

Noen setter sin lit til at dyrevernslover skal beskytte ikkemennskelige dyr, men faktum er at så lenge de er eiendom, så vil eiendomsinteresser alltid vinne. Norsk dyrevernslov sier at “Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål”. Vi skal altså ikke utsette dyr for undøvendig lidelse. Men det er faktisk slik at ingen lidelse er nødvendig. Vi trenger ikke animalske produkter. Vi bruker dyr og utsetter dem for lidelse uten andre grunner enn at det er praktisk og at det gir oss nytelse. Men så lenge dyr er menneskets eiendom, vil menneskets behov for å spise pølse alltid prioriteres over grisens behov for å leve.

Så hvordan kan vi endre på dette? Det starter med å innføre abolisjonisme i ditt eget liv, å bli veganer. Deretter må vi jobbe for en holdningsendring i samfunnet som kan gi oss det sosiale grunnlaget for lovgivning som virkelig hjelper dyrene. I stedet for å jobbe med at hønene skal ha litt større bur, er det mye mer fruktbart å jobbe for å spre omtanke og bevissthet gjennom å spre veganisme.

Gary Francione og hans bok “Animals as Persons” er en stor inspirasjonskilde for dette innlegget.

Det er vanlig å høre at ikke-menneskelige dyr ikke har noen interesse i å ikke dø, og at det eneste de er interessert i er et relativt smertefritt liv og en relativ smertefri død. Hvordan denne oppfatningen har fått fotfeste lurer jeg veldig på ettersom dyr gang på gang viser en interesse i deres fortsatte tilværelse. De kjemper for livet når det trues og utsetter seg gjerne for smerte for å redde livet, som å tygge av seg beinet om de sitter i en felle. Det at ikkemenneskelige dyr ikke har noen evne til å planlegge livet eller reflektere over fremtiden betyr ikke at de ikke bryr seg om du dreper dem eller ikke.

Jeg kom nettopp over en video på bloggen til Gary Francione som jeg ønsker å dele med dere. Det er filmet på et fransk slakteri, men viser ikke innsiden av slakteriet. I stedet får vi se hvordan en ku reagerer når en annen ku blir slaktet på innsiden. I sitt vente på døden, ser vi hennes nyttesløse og febrilske forsøk på å komme seg ut av den trange lille båsen hun står i. Det er tydelig at hun ikke ønsker å slaktes, og at hun er redd. Det blir for meg uforståelig at man kan sette smaksopplevelser og praktiske hensyn over hennes frykt og ønske om å leve.

Poor animals! How jealously they guard their pathetic bodies… That which to us is merely an evening’s meal, but to them is life itself.
- T.Casey Brennan

Ja, da er jeg tilbake i hjemlandet og er en erfaring rikere hva veganisme angår. En av mine største bekymringer med å bli veganer har vært å klare meg utenfor husets fire vegger og bestille mat på restauranter og cafeer. Så denne bekymringen fikk jeg satt på prøve da jeg dro på en måneds ferie til Usas vestkyst. Men igjen må jeg bare innse at man gjør det vanskeligere i hodet sitt enn det egentlig er. Jeg har hatt det veldig fint og har hatt minimale problemer.

Min oppskrift for suksess er som følger:
- Hyppig bruk av nettsiden happycow, en side som gir deg oversikt over vegan- og vegetarrestauranter, samt restauranter som er veganvennlige
- Alltid ha noe enkelt i veska som kan spises. En banan, knekkebrød eller noe lignende
- Å ikke være redd for å spørre og grave om maten til servitøren og be om maten uten ost, rømme e.l.
- Å holde meg til meksikansk eller italiensk når jeg har problemer med å finne noe, siden du da nesten alltid finner en vegetarburrito eller en pasta med tomatsaus

Jeg er veldig fornøyd med ferien jeg har hatt, og veganismen min har ikke vært noe hinder. Tvert imot. Jeg har fått dratt på mange kule og interessante restauranter med stort utvalg i veganmat, og har fått servert mat jeg bare kan drømme om her hjemme i Norge. Jeg tror jeg aldri har hatt så stor glede av maten på noen reise noen gang egentlig. Nå befant jeg meg riktignok stort sett i en vegetarvennelig del av verden, men det betyr ikke at man kan ha tilsvarende glede av å prøve ut vegetarspisesteder på ferie i andre land. Men, noe som er en kjempefordel er at man reiser med noen som ikke har enorme fordommer mot hva veganmat er, og som er interessert i å bli med på de stedene du ønsker å besøke. Jeg reiste selv med altetere, de var ikke vegetarianere, men de var positivt innstilt til å prøve vegetarmat, og ble ofte med på steder jeg ville spise. Det var jeg veldig glad for.

Så hvis noen har lyst å høre hvor det er fint å dra på ferie som veganer i California eller Arizona, så er det bare å spørre. Jeg anbefaler veldig San Francisco som reisemål, for der finner du et kjempeutvalg av vegan- og vegetarrestauranter og veganisme er veldig utbredt der. Selv uten å gjøre noe research på forhånd kunne jeg lett finne iskremsjapper med tydelig merket vegansk is og restauranter med veganske alternativer. USA er også fint når det gjelder andre veganske produkter, som sjampo, såpe, sminke og lignende siden de både er flinkere til å merke produkter og siden utvalget er mye større. Så i det store og det hele har jeg pent måttet legge bekymringer på hylla og innse at det meste går fint med en positiv innstilling.

Meg på California Vegan, en restaurant i Hollywood

Jeg reiser bort i en måned nå, og det vil derfor ikke være så mye aktivitet på bloggen. Jeg drar til USAs veskyst og vil reise rundt i California og Arizona. Det er en veganvennlig del av USA, men det blir allikevel et første forsøk på hvordan jeg klarer meg som veganer uten mitt hjemlige kjøkken. Jeg skal prøve å oppdatere litt her om hvordan det går underveis, og gi en sluttvurdering av det å være veganer og turist når jeg kommer tilbake.

Imens ønsker jeg alle som leser bloggen min en god sommer!

Jeg er stadig på utkikk etter veganske produkter som ikke koster en haug med hundrelapper og som jeg kan få kjøpt i vanlige butikker. Så derfor har jeg tenkt å legge dem ut her på bloggen etterhvert som jeg finner dem. I dag vil jeg presentere to produkter som i hvert fall jeg er avhengig av og som er så vanlige at du får kjøpt dem på rimi.

Simple facial cleansing wipes – ansiktsservietter som fjerner sminke og renser ansiktet. Simple tester ikke på dyr og mange av produktene er fri for dyreingredienser, som ansiktserviettene (for mer info om simples produkter klikk her).

Nivea dry comfort deodorant og antiperspirant – jeg har vært på utkikk etter en OK deo lenge, og ble lykkelig da jeg fant ut at denne ikke inneholder noen animalske ingredienser via mail med Nivea. Nivea tester heller ikke på dyr. Jeg har prøvd mange veganske deodoranter, men fant ut at jeg må ha antiperspirant. Det er mulig det er mindre helsevennlig med antiperspirant, men jeg foretrekker å være mest mulig luktfri. Og det er jeg med denne deoen. Den er også latterlig enkel å få tak i og finnes i de fleste dagligvarebutikker.