Cogitatio

Jeg leser og hører ofte at altetere mener vi som velger å ikke spise animalske produkter at hva de og vi velger å spise er et personlig valg, og at alle må respektere det valget man har gjort seg. Jeg må med andre ord ha respekt for at de velger å spise de døde kroppene og produktene av dyr som har blitt utnyttet på det groveste. Hvordan kan jeg respektere det? Det er ikke personlig hvorvidt du velger å spise og bruke andre. Det angår også de som blir ofre for ditt konsum. De teller også som individer med interesser. Det angår altså ikke bare deg hvordan du velger å leve, det angår også alle de som påvirkes av dine valg. Valget om å spise og bruke andre dyr er ikke personlig. Derfor er det heller ikke noe jeg kan respektere, og jeg er strengt tatt lei av at andre krever respekt for dette. Særlig når jeg forklarer mine begrunnelser bak å være veganer, så burde det ikke være så vanskelig å skjønne at jeg synes kynismen andre dyr blir ofre for er hjerteskjærende grusomt og er noe jeg gjerne vil se verden foruten. Hvordan kan man da kreve respekt? Dette betyr ikke at jeg ikke respekterer mennesker som ikke er veganere, men jeg kan ikke respektere de handlingene jeg synes er uetiske. De menneskene får min respekt gjennom andre handlinger og egenskaper jeg ser på som gode. Det betyr heller ikke at jeg plager folk som prøver å spise i fred. Jeg synes man skal være høflig, imøtekommende og hyggelig, og ikke pågående og ubehagelig. Allikevel, et valg om å skade andre er ikke et valg jeg kan respektere.

Jeg håper vi er på vei mot et samfunn der respekt ikke er noe som kun er forbeholdt mennesker, men også andre dyr på planeten vår. Jeg håper vi en dag kan se andre sansende vesener som verdig vår omtanke og godhet, og at det å drepe og bruke dem ikke er forenelig med dette. Kanskje kommer dette til å skje en dag, antageligvis ikke i min levetid, men kanskje til slutt hvis det fortsetter å være noen som snakker for de som ikke kan snakke for seg selv, og som mener respekt for deres liv og velferd er viktigere enn respekt for andres matvaner.

Jeg får ofte høre fra folk, som regel i sammenheng med de dyrene de kaller “kjæledyr”, at de er veldig glad i dyr. At dyr gir livet deres mening og at deres katt eller kanin er et elsket familiemedlem. Men jeg hører meget sjelden at disse menneskene avstår fra å spise og bruke animalske produkter. Og de synes gjerne at jeg er ganske ekstrem som oversetter min kjærlighet til andre dyr til det å ikke å konsekvent søke etter å ikke skade dem. Hvordan kan man påstå at man er glad i noen og samtidig bidra til at de avles opp, puttes i trange båser og drepes på samlebånd, kun for at du skal få litt kjøtt på tallerkenen? Kjøtt som du ikke trenger ernæringmessig og som skader planeten?

Dette blir for meg en morbid form for kjærlighet. Å være glad i noen betyr for meg at man setter pris på deres tilstedevælse, at deres lykke betyr noe og at man ønsker dem vel. Hvordan kan man bruke en slik frase om noen man dreper og bruker? Jeg har jo en gang vært en slik person som sa jeg var glad i dyr mens jeg spiste de drepte kroppene deres, men jeg har ikke helt forstått hvordan jeg fikk dette til å stemme oppi mitt hode. Kanskje fikk jeg det ikke helt til å stemme. Kanskje slo det meg ikke at det er feil fordi jeg ikke helt turte å tenke etter. Og når jeg først begynte å tenke etter så ble det innlysende. Mine vaner og ønsker matmessig teller så uendelig mye mindre enn livet til noen jeg vil vel. Man spiser ikke den man er glad i.

Bli veganer.

Å være veganer i en ikke-vegansk verden innbærer nødvendigvis å måtte daglig se en del ting man misliker sterkt. Menneskeheten er ikke spesielt dyrevennlig. De aller fleste må sitte i familieselskaper med døde kropper på bordet, handle i butikker med kjøttstykker, egg og melk innimellom de andre varene, og daglig vandre blant folk som kler seg i ull, skinn og pels. Men hvor går grensen for hva man skal godta? Jeg har satt en regel om at det ikke lages noen ikke-veganske ting i mitt hjem. Skal du ha ost eller biff må du spise det et annet sted. Jeg kommer heller aldri til å tilbrede eller kjøpe ikke-veganske ting for andre. Til gjengjeld disker jeg mer enn gjerne opp med deilig mat uten dyreprodukter med et smil.

Utover dette godtar jeg det meste. Jeg drar på grillfest, sitter i andres skinnsofaer og klager ikke når det lukter død ku i hele rommet. Men jeg synes ikke det er så hyggelig. Så jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å late som alt er fint. Collen Patrick-Goudreau har sagt i podcasten sin at hun ikke drar på grillfester der det grilles kjøtt, fordi det er såpass ubehagelig. Og det er jo en fin måte å si fra om at man ikke synes det er greit, og være sterk på vegne av de stakkars ofrene. Men man risikerer jo også å isolere seg selv til en viss grad. Jeg har ikke spesielt mange vegetarvenner så om jeg aldri skulle delta der dyreutnyttingen er tydelig vil jeg nok bli sittende mye hjemme med samboeren og kaninene. Og da mister man også sjansen til å vise at man fint kan leve som veganer, og havne i diskusjoner som kan få andre til å innse en ting eller to. Så hvor går grensen mellom det man godtar og det man sier nei til?

Pelsplagg er noe jeg hater av hele mitt hjerte. For meg er det ikke annet enn selve symbolet på menneskelig egoisme, ufølsomhet, antroposentrisme og forfengelighet. I og for seg er det ikke noe mer galt å gå med pels enn å spise kylling, men det er noe med pels som vekker litt sterkere følelser hos meg. Jeg kjenner jeg irriterer meg over dyrevernere (slik jeg selv var en gang) som holder seg unna pels og lar det være med det. Det er jo så innmari enkelt å være imot pels. Det krever absolutt ingen innsats. Det er kanskje også derfor jeg synes det er så absurd å kjøpe pels, når lidelsen er så tydelig og så lett å unngå å støtte, samt at det er lite politisk korrekt.

I tillegg sliter jeg med at pelsbruken så vanskelig å unngå bli utsatt for. For de pelskåpedamene er jo faen meg over alt om dagen. Hver gang  jeg år ut av døra møter jeg på en av disse pelsmenneskene innen et par minutter. De står foran meg i kassakøen, ved siden av meg på trikken og foran meg på bussholdeplassen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dem stygge blikk, men i hodet mitt surrer det rundt et par kommentarer eller ti som jeg gjerne kunne tenke meg å ytre, hadde det ikke vært for at jeg ikke er så komfortabel med å skjelle ut folk på gata.

Lenge har jeg trodd at pels er på vei ut, og at det bare er de gamle damene som tviholder på disse avskyelige plaggene. De er litt unnskyldt, har jeg tenkt. De er sosialisert i en annen tid enn meg. Men nå begynner jeg å se masse unge folk gå rundt med vester av rev, luer av kanin og jakkedetaljer i mink. Da begynner jeg å miste litt motet. Jeg kjenner jeg gleder meg til det blir varmere i været.