Cogitatio

I bøker, filmer og sanger laget for barn er det ofte helt tydelig dyrevennlige budskap. Barn har som jeg har nevnt tidligere ofte en sterk fascinasjon og omtanke for dyrene de ser rundt seg, og mye av underholdningen ment for barn spiller tydelig på dette. Jeg var selv et barn unormalt mye opptatt av dyr. Selvvalgte prosjekter på skolen handlet alltid om dyr. Alle mine favorittprogrammer på TV handlet om dyr og jeg ville helst ikke leke med andre leker enn kosedyr og dyrefigurer. Bilder fra flukten fra dyreskogen sitter sitter fremdeles godt plantet i hjernen min og kjenningsmelodien husker jeg godt enda. Men det er først nå at jeg ser hvor sterkt mye av barneunderholdningen taler for å behandle andre dyr som likeverdige. Som et eksempel er Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner hvor alle blir enige om å være venner og ikke spise hverandre. Vegetarbudskapet er ganske sterkt, særlig med Grønnsaksspisersangen:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille.
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille.

Jeg har også begynt å like Pocahontas enda mer nå som jeg bedre ser parallellen med det å behandle andre dyr som likeverdige skapninger på denne planeten, uten å sette mennesker verdimessig over alle andre andre skapninger som bor her. “The rainstorm and the river are my brothers, the heron and the otter are my friends, and we are all connected to each other in a circle in a hoop that never ends”.

Er det rart vi får et inkonsekvent og splittet forhold til vår bruk av dyr når vi på den ene siden blir matet full av ord om respekt og likeverd og på den andre siden får servert de døde kroppene til andre dyr til middag? Når jeg ser tilbake på min fascinasjon og respekt for alle dyr i barndommen synes jeg det er rart at det skulle ta så lang tid før jeg virkelig satte spørsmålstegn ved den bruken jeg utsatte så mange dyr for. Det skremmer meg, for det viser hvor sterk påvirkningskraft samfunnets rådende holdninger har på våre tanker og handlinger mot de svakeste stemmeløse. Men det lindrer det kanskje litt å titte tilbake på alle de dyrvennlige bøkene, TV-programmene og sangene og se at det kanskje ligger en spire av håp i dem.

Det er vanlig å høre at ikke-menneskelige dyr ikke har noen interesse i å ikke dø, og at det eneste de er interessert i er et relativt smertefritt liv og en relativ smertefri død. Hvordan denne oppfatningen har fått fotfeste lurer jeg veldig på ettersom dyr gang på gang viser en interesse i deres fortsatte tilværelse. De kjemper for livet når det trues og utsetter seg gjerne for smerte for å redde livet, som å tygge av seg beinet om de sitter i en felle. Det at ikkemenneskelige dyr ikke har noen evne til å planlegge livet eller reflektere over fremtiden betyr ikke at de ikke bryr seg om du dreper dem eller ikke.

Jeg kom nettopp over en video på bloggen til Gary Francione som jeg ønsker å dele med dere. Det er filmet på et fransk slakteri, men viser ikke innsiden av slakteriet. I stedet får vi se hvordan en ku reagerer når en annen ku blir slaktet på innsiden. I sitt vente på døden, ser vi hennes nyttesløse og febrilske forsøk på å komme seg ut av den trange lille båsen hun står i. Det er tydelig at hun ikke ønsker å slaktes, og at hun er redd. Det blir for meg uforståelig at man kan sette smaksopplevelser og praktiske hensyn over hennes frykt og ønske om å leve.

Poor animals! How jealously they guard their pathetic bodies… That which to us is merely an evening’s meal, but to them is life itself.
- T.Casey Brennan

Det å være veganer og abolisjonist, og attpåtil en som ikke er redd for å si hva man mener om det, kan noen ganger oppleves som litt ensomt. Mange reagerer negativt på at man svarer ærlig om hva hjertet mener, særlig om noe som de aller fleste gjør. Selv mange vegetarianere går stille i dørene av frykt for andres reaksjoner. Det er en holdning til livet som hvert fiber i kroppen min blir provosert av. Vi skal bråke litt og vi skal tørre å være uenige, fordi ofrene er avhengige av det om det noen gang skal bli bedre. Dette diktet av Jens Bjørneboe liker jeg godt og det reflekterer i stor grad min holdning til ukritisk konformitet:

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

Nytt sitat på favorittlista mi:

When a chimpanzee mother comforts her frightened infant, we say that she is behaving like a human; when a human being resorts to insane violence, we say that he is acting like an animal. Perhaps it’s the other way around…
Wayne Grady

Noen ganger mister jeg troen på menneskeheten. Men det er småting som gir meg optimisme også, som dette sitatet:

We may insist as much as we like that the human intellect is weak in comparison with human instinct, and be right in doing so. But nevertheless there is something peculiar about this weakness. The voice of the intellect a soft one, but it does not rest until it has gained a hearing. Ultimately, after endlessly repeated debuffs, it succeeds. This is one of the few points in which one may be optimistic about the future of mankind.
- Sigmund Freud

Her er et fint dikt jeg fant for en stund siden, som tar opp menneskets forhold til dyr og som taler for omtanke i forhold til andre arter. Det er skrevet av Ella Wheeler Wilcox, om kom ut i 1910.

The Voice of the Voiceless

“Non-violence leads to the highest ethics, which is the goal of all evolution. Until we stop harming all other living beings, we are still savages.”
Thomas A. Edison

Jeg snakker mye i bloggen her om respekt for andre arter for deres egen skyld. De har etter min mening egenverdi uavhengig av oss og fortjener ikke å behandles som våre slaver, eller våre ressurser som vi står fritt til å bruke. Men jeg er også opptatt av hva det å innlemme andre dyr i vårt moralske fellesskap vil si får vår egen art, for menneskeheten.

En tidlig indikasjon på antisosial personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt psykopater eller sosiopater) er dyremishandling. Antisosiale store har mangler i evnen til empati, og det er logisk at dersom de først begynner å behandle dyr dårlig, er den neste terskelen å utnytte og være voldelige mot mennesker ikke så høy. Jeg synes dette er et tydelig tegn på at vår evne til å ha medfølelse med mennesker ikke er så separat fra det å ha medfølelse med dyr.

Hvilken betydning ville det ha for våre holdninger til andre menneskers lidelse og død dersom samfunnet stilte seg negative til å gjøre det samme mot ikke-menneskelige dyr? Jeg tror, som Edison, at det vil være et viktig skritt i vår moralske evolusjon. Hvis vi bruker vår evne til moralske betrakninger til å strebe etter et samfunn som ikke utnytter og dreper noen arter, tror jeg terskelen for å gjøre det samme med mennesker vil økes betraktelig.

“The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated”
Gandhi

Dette har lenge vært et av mine favorittsitater. Når vi behandler de aller aller svakeste i vårt samfunn, de stemmeløse, de forsvarsløse, de som legger all deres tillit i våre hender godt er jeg sikker på at det vil smitte over på våre holdninger til alle andre svakerestilte grupper.

“Auschwitz begins whenever someone looks at a slaughterhouse and thinks: they’re only animals”
Theodor W. Adorno

Jeg studerer blant annet folkemord dette semesteret, og jeg klarer ikke la være å tenke at kjøttindustrien er dagens konsentrasjonsleire. Et vanlig begrep i folkemordlitteraturen er “dehumanisering”, som innebærer at en gruppe blir sett på som nærmest umenneskelige, “som dyr”. Å behandle mennesker “som dyr”, hva betyr det? Det ligger implisitt her at det betyr å behandle noen ganske begredelig, det er ikke mange som vil kverulere på det. Allikevel ser det ut til at de fleste mener at dyrene i vårt samfunn behandles ganske godt. Det er noe som skurrer her.

Uansett, vi avslører en betydelig artssjåvinistisk holdning mot andre dyr, når vi mener at kun det at noen tilhører en annen art betyr at deres liv er vårt til å ta uten moralske kvaler. Jeg ser klare paraleller til rasisme, mannsjåvinisme og andre former for fordommer og diskriminering her. Vi nedgraderer et annet individs verdi fordi de tilhører en spesiell gruppe. De er ikke som oss. Dersom vi ikke hadde hatt den spesiesistiske holdningen til andre arter, tror jeg at skrittet mot rasisme og folkemord ville vært større enn det er i dag. Menneskeheten har i store deler av verden (men langt fra alle) tatt oppgjør med slaveri, kvinneundertrykkelse, diskriminering av relgiøse grupper og andre former for diskriminering. Det neste skrittet i menneskelig moralsk evolusjon, slik jeg ser det, er å innlemme andre arter i det fellesskapet av individer som fortjener rettigheter og å beskyttes mot systematisk utnytting og lidelse. Klarer vi det, tror jeg menneskeheten velger en vei som vil gagne ikke bare de vi deler planeten med, men også medlemmene av vår egen art, ved at respekten for et annet liv høynes og ved at terskelen for vold mot andre vil senkes.

Tar en sang i dag, “Meat is Murder” av The Smiths/Morrissey. Den her er ganske eksplisitt og deprimerende, men det hindrer meg ikke i å like den.

The Smiths – Meat is Murder

Heifer whines could be human cries
Closer comes the screaming knife
This beautiful creature must die
This beautiful creature must die
A death for no reason
And death for no reason is murder

And the flesh you so fancifully fry
Is not succulent, tasty or kind
Its death for no reason
And death for no reason is murder

And the calf that you carve with a smile
Is murder
And the turkey you festively slice
Is murder
Do you know how animals die ?

Kitchen aromas arent very homely
Its not comforting, cheery or kind
Its sizzling blood and the unholy stench
Of murder

Its not natural, normal or kind
The flesh you so fancifully fry
The meat in your mouth
As you savour the flavour
Of murder

No, no, no, its murder
No, no, no, its murder
Oh … and who hears when animals cry ?

Video med Morrissey:

Jeg har bestemt meg for å innføre en ny bloggkategori, poesi og sitater. Jeg liker å finne inspirasjon i bøker, dikt og kloke ord, så da tenkte jeg det kunne være fint å ha med noe av dette her i bloggen.

I denne posten vil jeg presentere The Lorax, av Dr. Seuss. The Lorax er en barnebok gitt ut i 1971. Selv om den er ment for barn har den allikevel et sterkt budskap om de negative konsekvensene av grådighet og viktigheten med å ta vare på miljøet. Og dette var lenge før Al Gore og gjengen begynte å snakke om at hvordan vi forvalter verden er i ferd med å ta knekken på miljøet. Hele teksten finner du her, og jeg skal i dette innlegget begrense meg til et utdrag som jeg synes har et budskap som er utrolig viktig, både for miljøet og for andre ting som er galt i verden.

UNLESS someone like you
cares a whole awful lot,
nothing is going to get better.
It’s not.