Cogitatio

Jeg har fått en bloggaward av smarte og snille Heidi, med følgende regler:

- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Jeg er litt kjip og bryter reglene om å sende videre, men tenkte jeg skulle følge opp med litt om meg selv i hvert fall.

Så her kommer 7 interessante (tja) fakta om meg selv:

1. Jeg har nylig fått øynene opp for hvor nydelige dyr beverne er, monogame, arbeidssomme og kjærlige, så akkurat nå er de mitt favorittdyr. Se så søt! Nordens største gnager

2. Jeg er veldig glad i å spille Nintendospill

3. Jeg gleder meg til å bli mamma en gang

4. Jeg spiser altfor mye snacks, og trener generelt for lite

5. Jeg er muligens litt misantropisk, selv om jeg prøver å la være

6. I størsteparten av barndommen har jeg bodd i Bærum, og er vant til  litt fordommer på grunn av det

7. Alle mine prosjekter på barneskolen og ungdomsskolen (og til og med noe på vgs) som jeg kunne velge selv, ble vinklet inn mot andre dyr. Mye på grunn av dette er jeg rågod på TP-spørsmål om forskjellige dyrearter

Dette innlegget er skrevet til minne om en liten fyr jeg kjente fra i sommer til forrige helg. Jeg møtte ham første gang en torsdag på kattehuset til Dyrebeskyttelsen avd. Oslo Akershus i Mosseveien. Det var et par damer som hadde med seg to små rødtabbygutter som hadde gått rundt alene i et nabolag. De var vel 6-7 uker på dette tidspunktet. Jeg fikk jobben med å navngi dem, og han ene fikk navnet Sirius og han andre fikk navnet Remus. Vakrere små kattunger skal du lete lenge etter. Jeg hadde mye fritid på denne tiden og tilbød meg å være fosterhjem for de to små, og neste dag tok jeg med dem hjem. De var begge lekne og aktive små gutter som dundret rundt fra rom til rom på sine sedvanlige kattungevis. Men etter et par dager ble Remus syk. Mens Sirius vokste og var aktiv, gikk Remus ned i vekt, og ble bare slappere og slappere. Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ham til veterinær. Veterinæren på katthuset var veldig bekymret og trodde ikke Remus ville leve særlig lenge, men ville la han få en sjanse. Jeg sto der med gråten i halsen og lovet at vi skulle gjøre alt vi kunne for at han skulle bli frisk. Bilturen hjem felte jeg mange tårer fordi jeg var så redd for å miste deg, Remus. Jeg og samboeren min startet nå intensivt med tvangsmating og overvåkning av vår lille kattunge. Og etter noen dager ble han mirakuløst helt frisk. Han begynte å spise selv igjen og begynte å leke med Siruis igjen. Han vokste og trivdes og var igjen en normal kattunge på alle måter.

Så kom tiden da vi skulle si farvel til guttene og levere dem til katthuset slik at de kunne adopteres. Igjen var jeg lei fordi jeg visste jeg ville savne dem sånn, men denne tristheten var egoistisk. Jeg visste jo at nå ville de komme til sin permanente familie. Sirius ble fort omplassert (ikke så rart siden han er en sjarmbombe uten like), til en familie på Kløfta. Jeg var sikker på at han kom til å ha det fint der. Så nå var Remus igjen uten broren sin. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på om jeg ikke burde insistert på at de skulle omplasseres sammen, men nå var det uansett for sent. Til min store glede viste det seg at faren min hadde tenkt å adoptere en katt, og jeg fikk overtalt ham til å ta Remus. Nå var alt bra, tenkte jeg. Nå bor Remus sammen med mennesker jeg kjenner og som jeg vet vil ta godt vare på ham. Han kom godt overens med kattungen de hadde fra før av og han var leken og blid. Han vokste og begynte å bli stor og flott katt. Og ikke minst så jeg fram til å være en del av resten av Remus liv som kattepasser nr 1 mange år fremover. Men slik gikk det ikke. For noen uker siden ble han syk igjen. Han sluttet igjen å spise, ble apatisk og slapp. Selv med tvangsmating og hyppig oppfølging fra veterinær ble han ikke friskere. Han ble bare dårligere og dårligere. Tester viste at han mest sannsynlig hadde FIP, en uhelbredelig sykdom som alltid ender i døden. Natt til søndag ble han så dårlig at Pappa og kona hans innså at slaget var tapt. Han fikk en overdose smertestillende og sovnet inn.

Remus levde ikke spesielt lenge, men endrer ikke det faktum at jeg på denne lille tiden hadde blitt ufattelig glad i ham. Det er vanskelig å sørge sånn over en som Remus når det ikke er en type sorg som er så akseptert av andre. Han er bare en katt, liksom. Ikke et menneske. Dessuten var han ikke min katt en gang. Men hans liv er ikke mindre verdt enn mitt, min sorg er minste han fortjener når han fikk det lille livet han fikk. Det er utrolig vondt å tenke på at den lille kattungen ikke fikk noe rettferdig liv. Det startet urettferdig og endte urettferdig. Men han vil i hvert fall alltid bli husket av meg, som det vidunderlige individet han var, ikke som “bare et kjæledyr” eller “bare en katt”.

Ja, da er jeg tilbake i hjemlandet og er en erfaring rikere hva veganisme angår. En av mine største bekymringer med å bli veganer har vært å klare meg utenfor husets fire vegger og bestille mat på restauranter og cafeer. Så denne bekymringen fikk jeg satt på prøve da jeg dro på en måneds ferie til Usas vestkyst. Men igjen må jeg bare innse at man gjør det vanskeligere i hodet sitt enn det egentlig er. Jeg har hatt det veldig fint og har hatt minimale problemer.

Min oppskrift for suksess er som følger:
- Hyppig bruk av nettsiden happycow, en side som gir deg oversikt over vegan- og vegetarrestauranter, samt restauranter som er veganvennlige
- Alltid ha noe enkelt i veska som kan spises. En banan, knekkebrød eller noe lignende
- Å ikke være redd for å spørre og grave om maten til servitøren og be om maten uten ost, rømme e.l.
- Å holde meg til meksikansk eller italiensk når jeg har problemer med å finne noe, siden du da nesten alltid finner en vegetarburrito eller en pasta med tomatsaus

Jeg er veldig fornøyd med ferien jeg har hatt, og veganismen min har ikke vært noe hinder. Tvert imot. Jeg har fått dratt på mange kule og interessante restauranter med stort utvalg i veganmat, og har fått servert mat jeg bare kan drømme om her hjemme i Norge. Jeg tror jeg aldri har hatt så stor glede av maten på noen reise noen gang egentlig. Nå befant jeg meg riktignok stort sett i en vegetarvennelig del av verden, men det betyr ikke at man kan ha tilsvarende glede av å prøve ut vegetarspisesteder på ferie i andre land. Men, noe som er en kjempefordel er at man reiser med noen som ikke har enorme fordommer mot hva veganmat er, og som er interessert i å bli med på de stedene du ønsker å besøke. Jeg reiste selv med altetere, de var ikke vegetarianere, men de var positivt innstilt til å prøve vegetarmat, og ble ofte med på steder jeg ville spise. Det var jeg veldig glad for.

Så hvis noen har lyst å høre hvor det er fint å dra på ferie som veganer i California eller Arizona, så er det bare å spørre. Jeg anbefaler veldig San Francisco som reisemål, for der finner du et kjempeutvalg av vegan- og vegetarrestauranter og veganisme er veldig utbredt der. Selv uten å gjøre noe research på forhånd kunne jeg lett finne iskremsjapper med tydelig merket vegansk is og restauranter med veganske alternativer. USA er også fint når det gjelder andre veganske produkter, som sjampo, såpe, sminke og lignende siden de både er flinkere til å merke produkter og siden utvalget er mye større. Så i det store og det hele har jeg pent måttet legge bekymringer på hylla og innse at det meste går fint med en positiv innstilling.

Meg på California Vegan, en restaurant i Hollywood

Jeg reiser bort i en måned nå, og det vil derfor ikke være så mye aktivitet på bloggen. Jeg drar til USAs veskyst og vil reise rundt i California og Arizona. Det er en veganvennlig del av USA, men det blir allikevel et første forsøk på hvordan jeg klarer meg som veganer uten mitt hjemlige kjøkken. Jeg skal prøve å oppdatere litt her om hvordan det går underveis, og gi en sluttvurdering av det å være veganer og turist når jeg kommer tilbake.

Imens ønsker jeg alle som leser bloggen min en god sommer!

Jeg har fått noen nye venner, stokkendene i Akerselva.  Jeg synes det er utrolig fint å få nærkontakt med noen skapninger som lever fritt og som ikke er noens eiendeler. Og det rett ved der jeg bor. Jeg tror jeg må komme meg ut litt oftere.

Siden jeg har bestemt meg for å være litt mer personlig her, og siden Heidi i forrige post sa hun ønsket mer om kaniner, tenkte jeg at jeg kunne presentere de pelskledde vennene i livet mitt som betyr veldig mye for meg. De har alle vidt forskjellige personligheter og alle vekker noe i meg som gjør at min avgjørelse om å ikke spise dyr lenger føles uendelig bra.

Først kaninene. Luna er en svart dvergveddermiks som kom inn i livet mitt april 2007. Hun satt i glassburet på OsloCity og ventet på at noen skulle kjøpe henne, som en vare. Jeg hadde nok et svakt øyeblikk kombinert med at mine refleksjoner rundt det å bruke dyr slik ikke stakk særlig dypt enda. Det er synd at jeg kunne være så blind, men jeg er samtidig glad for at Luna endte opp her hos meg. Hun hadde garantert ikke passet inn i en familie med barn, ettersom hun er en bestemt liten dame som ikke finner seg i hva som helst. Løfting og kosing på fang er uaktuelt og skal bestemme hvordan ting skal skje. Men bak det tøffe ytre skjuler en liten forsiktig kanin som har litt problemer med å stole på folk. Setter du deg ned på gulvet med henne og tar deg tid viser hun seg fra sin myke side. Da dytter hun borti deg med snuten, tråkker over beina dine og hvis du er heldig, så lar hun deg kose henne på nesen og ørene. Når Luna er glad danser hun som en liten ballettdanserinne. Det er ikke mye i verden som gjør meg like varm om hjertet som når hun gjør det.

Lago er Lunas rake motsetning. Han er supersosial og stoler på alle. Hans blide humør er utrolig smittende og gledeshoppene er ikke som Lunas små balletthopp. Nei, han er mer som en racerbil som raser gjennom hele leiligheten og kræsjer gang på gang i møblene. Lago er en omplasseringskanin fra Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ute gående rundt alene på Skedsmokorset, med bånd på seg. Han ble levert inn på Smådyrakutten i håp om at “eierne” skulle dukke opp. Det gjorde de ikke. Så ikke lenge etter flyttet han inn hos oss. Lagos livsinnstilling er nysgjerrig, positiv og eventyrsøkende. Han er kjempeflink til å dra Luna med på spennende rampestreker og er en mester på å se ut som uskyldigheten selv om han bli tatt på fersken. Han har sjelden tid til å sitte stille, det er kjedelig. Men Luna kan han godt kose på. Når de ligger inntil hverandre finnes det ikke noe søtere i verden spør du meg.

En annen liten kar som har bodd hos oss i snart et år er degusen Bilbo. Han bor hos oss i fosterhjem og venter på at noen skal adoptere ham. Han skulle gjerne fått bodd her, hadde det ikke vært for at han er ganske krevende og at vi ikke har det som skal til for at han skal få det best mulig. Han bør få en degusvenninne, et større bur, bedre muligheter for å løpe fritt og noen som har mer tid å bruke på ham. Bilbo har bare to moduser, turbo og av. Og han er så eventyrlysten at den lille kroppen hans sitrer når han finner et spennede hull eller lukter noe godt som peanøtter. Han er en sosial liten degus og elsker å være ute av buret sammen med oss menneskene og klatre rundt på kroppene våre. Kose får vi lov til, men bare når han er i av-modus, og helst om vi har noe varmt han kan ligge inntil (PC-lader er himmelsk). Vi håper han får et godt hjem snart, selv om vi kommer til å savne ham masse.

Det er også et par pelskledde til som jeg kaller mine venner selv om de ikke bor her hos meg. Den ene er katten Nusse som bor hos moren min. Hun har vært i livet mitt siden jeg var 11 år gammel og begynner å bli en gammel dame. Men hun er fremdeles sitt gamle elskverdige vesen som elsker kos og solstråler på gulvet hun kan ligge og varme seg i. Den andre er hunden Alfa, en livsglad og energifull cocker spaniel på 8 år. Hun var en del av familien min hos pappa før jeg flyttet hjemmefra. Nå bor hun et annet sted hun trives godt og jeg vil fremdeles møte henne i ny og ne.

Jeg ble tagget av Samuel for en liten stund siden. Jeg var litt usikkker på om jeg gadd å følge opp, men siden Heidi (ikke-mennesker og samfunn) gjorde det kunne ikke jeg være noe dårligere Så her kommer 6 (u)interessante ting om meg selv (jeg dropper den siste regelen om å tagge videre):

1. Yndlingsboka mi er Ringenes Herre
2. Jeg hater sopp
3. Jeg har vært på Roskildefestivalen tre ganger (regn- og gjørmehelvete ‘07 ble nok min siste gang)
4. Da jeg var liten trodde jeg kosedyrene mine levde et hemmelig liv og våknet til live når jeg ikke var der
5. Edward Scissorhands synes jeg er den tristeste filmen jeg har sett (jeg satt og hulket da jeg så den første gang)
6. Jeg elsker flodsvin