Cogitatio

Mange tror at du er nødt til å stappe i deg uante mengder med kosttilskudd når du blir veganer for å ikke få en haug med mangelsykdommer. Dette er feil. Det er for det meste relativt uproblematisk å få i seg det man trenger med et vegansk kosthold så lenge man spiser mange forskjellige typer grønnsaker, korn, bønner og andre sunne vegetabilske matvarer. Det er imidlertid noen ting man burde passe litt ekstra på, så jeg tenkte jeg skulle skrive en bloggpost om det. Dette betyr imidlertid ikke at altetere er velsignet fri fra å risikere mangler. Det er ikke slik at veganere har så fryktelig mye mer å passe på, selv om “dette må du passe på som veggis”-artikler lett gir inntrykk av det. Uansett, jeg vil at folk som begynner å legge om til et vegansk kosthold skal få litt grunnleggende info om kosttilskudd det kan være lurt å ta. Fordi det ofte føles betryggende, og fordi det er fryktelig kjipt om man skulle være så uheldig å pådra seg mangler. Jeg kommer ikke til å gå gjennom en lang liste med næringstoffer, men tar opp noen få ting som er vanskelig å finne i et vegansk kosthold og som jeg selv tar. Ønsker du en mer fyldig gjennomgang anbefaler jeg podcastepisoden til Colleen Patrick-Goudreau, “The Safety of Supplements”.

Omega 3
Omega 3 er en flerumettet fettsyre som er viktig for en mengde kroppsfunksjoner, som blant annet blodtrykket, immunforsvaret og hjernen. Det finnes både kortkjedet (ALA) og langkjedet (EPA og DHA) Omega 3, og det er den langkjedete typen som har de best dokumenterte helseeffektene. Menneskekroppen kan bygge langkjedet Omega 3 dersom man spiser nok kortkjedet Omega 3. De vegetabilske kildene til omega 3 er kortkjedede og eksempler på mat som inneholder mye omega 3 er rapsolje og linfrø. De langkjedede omega 3-fettsyrene kalles også marine omega 3-fettsyrer fordi det produseres av liv i havet. Det at fisk er uaktuelt å spise gjør allikevel ikke at marin omega 3 er utilgjengelig for veganere. Det har etterhvert blitt et ganske godt utvalg i algeomega 3 på nettet, og jeg anbefaler å ta et slikt tilskudd daglig. Selv bestiller jeg fra Healthspan som har gelatinfrie Omega 3-tabletter som innholder EPA og DHA. Veganessentials.com har også noen typer marin omega 3 som kan bestilles over nett. Husk at hvis du bestiller varer for under 200 kr så slipper du toll.

B12
Vitamin B12, også kalt kobalamin, får du i dag kun fra kjøtt, egg og melk. Ergo, er du veganer må du ta dette som tilskudd. Du får ikke B12 gjennom å spise spirulina, nori eller andre alger (les mer om det her). Mangel på vitamin B12 kan ha alvorlige konsekvenser så det blir dumt å sjanse på dette. Et vanlig B12-tilskudd som du finner i norske helsekostbutikker er Bjäst B12. Lave nivåer av B12 er ganske vanlig hos veganere så jeg vil oppfordre alle som har et vegansk kosthold å ta B12 hver dag.

Vitamin D
Vitamin D er ikke et problem for de som er flinke til å oppholde seg ute i sola. Sola er nemlig vår beste kilde til vitamin D. Men, innlysende nok, blir det lite opphold i sola for oss nordboere i vinterhalvåret, derfor lønner det seg å ta vitamin D-tilskudd når mørket brer seg over landet vårt. Dette er for øvrig ikke et problem kun for veganere, men for alle andre også. Vitamin D finnes i fisk, men selv altetere i Norge kan få problemer med vitamin D-inntaket. Derfor er også mange melkeprodukter kunstig tilsatt vitamin D. Som et lite apropos kan det være greit å vite at vitamin D3 er animalsk, mens D2 er vegetabilsk. Derfor, se etter tilskudd med vitamin D2 når du handler. Veganessentials har vitamin D2 du kan bestille over nett.

Så dette er de tilskuddene jeg synes det er lurt å ta, og som jeg anbefaler andre veganere å ta, uansett hva slags kosthold de har. Hvilke tar du, eller hvilke synes du er viktige å ta?

“Du spiser vel fisk?” er en frase vegetarianere hører om og om igjen. Det er mange som tror at fisk godt kan inngå i et vegetarisk kosthold. Hvorfor skjønner jeg ikke. Fisk er et dyr. Fiskekjøtt er kjøtt. Men uansett, mange mener at hvis du er veg*aner for dyrenes og miljøets skyld så er det ikke så farlig å spise fisk. Fisken lider liksom ikke så mye som de andre dyrene.

Folk flest vet lite om fisk. De er så annerledes fra oss at vi har vanskelig for å identifisere oss med dem eller ha medfølelse med dem. De er kalde, har et utrykksløst ansikt og de skriker ikke når de er redde. Men faktum er at fiskenes sanseapparat ligner pattedyrenes. Synet er bygget opp på samme måte. Laksefisk ser godt opptil omtrent ti meter. Fisk har god luktesans, som er nødvendig for at den skal kunne navigere. Hørselen er god, selv om fisk ikke kan høre lavfrekvente toner. Fisk har også evnen til å lære og huske. I forsøk kan enkelte arter lære å høre forskjell på musikksjangre som er så like at mennesker har problemer med å skille dem.

En overraskende vanlig fordom er at fisk ikke føler smerte. Men som alle virveldyr har fisk en velutviklet smerteledning fra kroppens vev via ryggmargen til hjernen, og dette apparatet har samme relative størrelse som hos pattedyr. Det er adaptivt å føle smerte, siden det er viktig å kunne unngå skadelige og potensielt dødelige ting. Selv om de ikke skriker når kroken henger i munnen på dem, eller når de får vekten av hundrevis av andre fisk over seg, eller når de sakte kveles på land så får de vondt. Fisk har kanskje den lengste og kjipeste døden av alle dyrene vi mennesker spiser.

I tillegg til dette er det stor grunn til å være skeptisk til fiskespising fra et velferdsmessig standpunkt når vi snakker om oppdrettsfisk. Når jeg sammenligner det med hvordan landbruksdyra har det så vil jeg si at fisken har det like ille, om ikke verre. Målet med fiskeoppdrett er å drive mest mulig effektivt, og da gjerne på bekostning av velferden. Myndighetene har også veldig vage bestemmelser rundt oppdrettsanlegg som gjør det lettere å la kostnadshensyn komme først. Det resulterer i at det er veldig mange fisk på et lite areal med vann. Voksne laks i vanlige merder har i gjennomsnitt volumet tilsvarende et badekar med vann til rådighet. Et badekar. Stress- og atferdsproblemer forårsaket av de unaturlige boforholdene er hverdagen til oppdrettsfiskene.

Deformiteter i ytre organer er et stadig vanligere problem. Årsakene antas å være bl.a. innavl, skader etter vaksinasjon eller håndtering og intensiv avl som har medført at skjelettet ikke utvikles fort nok i forhold til resten av fisken. Deformiteter i indre organer er også vanlig, som i hjertet. Forskning viser også at så mye som 80% av fiskene i et anlegg er blinde eller svaksynte. I tillegg sprer smittsomme sykdommer seg fort i vannet og fiskene er spesielt utsatt for sykdommer og parasitter. Jeg kunne fortsatt og fortsatt her, men du kan like gjerne lese mer i denne artikkelen om oppdrettsfisk: Fakta om oppdrettsfisk

Det er også slik at fiske gjerne går utover andre dyr enn akkurat de vi ønsker å få tak i. Colleen-Patrick Goudrau har en episode i podcasten sin som dreier seg om dette “Fish Consumption and By-Catch”. Du kan lese om dette her. Dersom man ikke bryr seg så mye om fisken i seg selv kan man kanskje bry seg om delfinene, selene og skilpaddene som drepes og setter seg fast i undervannsnett.

I tillegg det ikke spesielt bra å spise fisk fra et miljømessig standpunkt. Trålere skraper havbunnen ren for det undersjøiske mangfoldet, overfiske setter økosystemene ute av balanse og oppdrettsanlegg sprer forurensing og sykdommer. Dette er noen fakta tatt fra wwf.no:

- En fjerdedel av verdens fiskebestander er idag utsatt for et sterkt overfiske, hvorav mange allerede har kollapset eller er under gjenoppbygging

- 90 % av de store fiskene, både artene og individene, har forsvunnet fra verdenshavene som følge av menneskers overfiske

- Flere av de økologisk og økonomisk viktigste fiskeartene i verden er nedfisket til et punkt hvor deres funksjon i økosystemet er ødelagt og fiskerier er stengt

- Miljøproblemer relatert til oppdrett er blant annet: oppdrett i sårbare områder, rømt fisk og introduserte arter, utarming av fiskebestander som brukes til fiskefôr, spredning av parasitter og sykdommer og forurensing av miljøet rundt anlegget (les mer på linken nedenfor)

Synes du fremdeles det ikke er så farlig å spise fisk?

Kilder:
WWF: Overfiske
WWF: Akvakultur
Compassionate Cooks: Fish Consumption and By-Catch
Dyrevernalliansen: Fakta om oppdrettsfisk
Dyrevernalliansen: Fisk og følelser

Jeg er så heldig å dele leilighet med to herlige personligheter av arten kanin. De er nysgjerrige, livlige, matglade og morsomme dyr og jeg er glad for at jeg får være deres venn. Men min kjærlighet for denne arten kommer ikke uten smerte. Kaninen er for meg kanskje det beste eksempelet på hvordan vi menneskedyr bruker og utnytter ikke-menneskelige dyr. Kaniner brukes til omtrent alt vi mennesker bruker dyr til.

Kaniner som kjæledyr
Kaniner er vanvittig søte, det er ikke til å komme bort ifra. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange barn fascineres av dem og ønsker dem som kjæledyr. En kanin er verdt cirka 300 kroner av menneskenes penger, og de er lett tilgjengelige i en dyrebutikk nær deg. Resultatet er uunngåelig at kanin er et vanlig kjæledyr for yngre barn. De voksne overlater som regel stellet til barna, kaniner er jo ikke et dyr som krever mye. De er “burdyr”. Barna har som regel ikke mer informasjon enn det dyrebutikken tilbyr og den informasjonen er som regel elendig. De ender ikke sjelden opp med å feilfôre kaninene til døde uvitende om hva som er riktig kosthold for en kanin. Unger synes jo også at kaninunger er noe av det søteste i verden (noe de jo også er) så de ender etterhvert med å sette kull på Snurre og Putte. Som en konsekvens er markedet for blandingskaniner mettet så det holder, og kaniner er lette å få tak i. Og dermed er ikke folk så nøye på hvordan de kvitter seg med dem. De slenges ut av biler, dumpes i skogen eller på campingplassen, og som regel dør de etter kort tid. De domestiserte kaninene er ikke skapt for er liv ute i naturen i Norge.

For mer info om kanin som kjæledyr se http://www.kanin.org

Kaniner som mat
Kaniner spises på jevn basis over hele landet, og også i resten av verden. Storoppdretterene har gjerne over hundre kaniner og de står i hvert sitt bur hele livet. De får sjelden komme ut og strekke på bena. De er heldige hvis de får ha aktivisering i buret som et lite hus eller en sittehylle. Og dette er i Norge. I land som USA er farmene sterkt industrialisert og samlebåndpreget og deres velferd er groteskt neglisert. De står gjerne to og to på nettingbunn og får kun mat i form av pellets som er spist opp på minutter. Resten av døgnet står de der og kan knapt røre på seg. Jeg har sett bilder fra amerikanske kaninfarmer som gjør meg kvalm. Anslagsvis spises ca. 22 750 000 kaniner med en antatt gjennomsnittsvekt på 4 kg per år i Norge (tall fra 2001).

Kaniner som klær
NOAH har skrevet en fin artikkel om hvordan kaniner som brukes i pelsproduksjon nærmest er glemt, selv av de mest ivrige pelsmotstanderne. De er stille, gresspisende dyr, milde vesener som ikke krever oppmerksomhet. De ligner ikke like mye på hunden som reven. Kaninpels er av en eller annen grunn mer akseptert enn rev- og minkpels. Hvorfor det? Noen argumenterer med at rovdyrene som brukes til pelsproduksjon har en mye større mangel på utløp for sine naturlige instinkter. For meg er det bare et eksempel på hvordan det forferdelige uttrykket “burdyr” har fått feste seg hos oss. Kaniner har lange kraftige bein og er skapt for å hoppe og løpe. De er huledyr og elsker derfor å grave seg huler og flytte og ommøblere hulen sin. Et lavt, nakent bur gir ikke utløp for disse behovene. De er ikke flokkdyr, men sosiale dyr. Allikevel er deres sosiale omgang redusert til fôringsrunden.

Vi skal heller ikke glemme alle angorakaninene som sitter i bur dag etter dag for at vi skal få myke gensere.

Kaniner som forskningsobjekter
Forsøkskanin er et vanlig begrep. Det er ikke tvil om kanin er et populært forskningsobjekt. Her kan du lese litt om hvordan kosmetikktesting foregår. Burene de bor i groteskt små, og de unødige testene medfører langvarig smerte.

Hva vi kan lære
Det smerter meg at disse milde og livslystne skapningene som jeg har blitt så glad i har så lav verdi at det nesten ikke finne noe vi mennesker ikke har funnet på å bruke dem til. De krever ikke høylytt respekt og omsorg. Deres byttedyrmentalitet gjør at de skjuler tegn på smerte og de biter ikke av deg hånda om du provoserer dem. De glefser ikke om du slår. De er avhengig av at mennesker taler deres sak, for de er ganske dårlige på å gjøre det selv. For min del er mitt forhold til kaninene mine tett knyttet opp til mitt forhold til hvordan mennesker bruker dyr. De har hjulpet meg å se at dyrene er misforstått, deres behov neglisjert og at de lider sterkt på grunn av oss. Men de har også hjulpet meg å se at alle dyr er individer fulle av personlighet og livsglede, at de er sosiale og danner meningsfulle sosiale bånd med både mennesker og dyr og at deres lykke og deres nytte av å leve ikke er noe mindre verdt enn min.

Lever Norges landbruksdyr på den idylliske lille gården vi ser presentert i reklame og historier? Og gjøres slakten med minimal lidelse påført dyret og med god kontroll? Her kommer noen tall fra “dyrevennlige” Norge som gjør det vanskelig for meg å se at dette overhodet er mulig :

Antall dyr som slaktes årlig: ca. 50 millioner (per 2003, landdyr)
Antall slakterier: ca 60 (2002)

Det er tydelig at samlebåndslakt er strengt nødvendig for å dekke etterspørselen her. La oss gjøre noen regnestykker.

50 millioner delt på 60 slakterier = 833 333 dyr som slaktes hvert år per slakteri i gjennomsnitt. Dette er mange dyr.

La oss si at slakteriene aldri har stengt og det drepes hver dag.

833 333 delt på 365 dager = 2283 dyr per dag

Siden slakteriene ikke er åpent hver dag er det reelle tallet enda høyere. Hvordan klarer man i det hele tatt å sørge for at ingen kyllinger skoldes levende eller at alle dyrene er bedøvet nok før de drepes? Hvordan klarer man å gjøre drap på samlebånd stressfritt? Svaret er: det går ikke.

Kilde: dyrevernalliansen