Cogitatio

Jeg vil bruke et øyeblikk på å minne alle som er innom her at det er mange dyr som sitter og venter på at noen skal ønske å gi dem det stellet de fortjener i landets forskjellige dyremottak. Dyrene vi kaller kjæledyr er avhengige av at noen skal tillegge dem stor nok verdi, slik at vi kan gi dem de tingene de trenger for å ha et godt liv. Dersom de ikke verdsettes, men glemmes, neglisjeres og dumpes, mister de omsorgen de er avlet frem til å bli avhengige av. Derfor ber jeg deg, dersom du har plass i livet og i hjertet, om å ta vare på noen av de som sitter og venter hos Dyrebeskyttelsen, i stedet for å støtte de som avler opp dyreunger for vår underholdning og glede. Jeg har selv nå vært involvert i denne typen arbeid gjennom et par års tid, både gjennom å være fosterhjem, adopsjon og gjennom frivillig arbeid på hjelpesenteret til Dyrebeskyttelsen her i Oslo og Akershus. Du møter mange vonde skjebner gjennom å involvere deg slik, men du kan også utgjøre en stor forskjell i et individs liv. Noen ganger føles kampen for dyrs status ganske tung. Man kan ikke endre hele verden, men man kan i hvert fall endre hele verden for et individ. Det er meningsfull aktivisme synes jeg. Behovet for hjelp er stort, så om du har mulighet og lyst så vil jeg anbefale å si fra at du ønsker å bidra. Enten det er gjennom å adoptere et dyr, være fosterhjem eller hjelpe til med frivillig arbeid når du har mulighet.

Her er linker til omplasseringsorganisasjoner nær der jeg bor (Oslo og Omegn):
Dyrebeskyttelsen Norge avd. Oslo og Akershus
Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn
Foreningen for omplassering av dyr

Du kan finne lokalavdelinger av Dyrebeskyttelsen Norge her

Legger ved et bilde av en kattunge jeg hadde hos meg i fjor sommer, som da het Rasmussen.

Jeg har tidligere forklart forskjellen mellom rettighetsperspektivet og vernsperspektivet når det kommer til dyrehensyn. Jeg synes egentlig dette skillet er litt kunstig og jeg synes vernssiden har et misforstått syn på hva som trengs for at dyr skal ha det bra og hva det innebærer.

Hovedfokuset for vernssiden er at dyr skal ha det bra. De skal slippe å lide. Med dette som mål har de ikke noe imot at dyr utnyttes så lenge de lever et godt liv. Å spise kjøtt, egg og melk er i seg selv derfor ikke galt, det er lidelsen vi påfører dem som er galt. Jeg har problemer med dette standpunktet fordi jeg mener at dyr selvfølgelig har det enda bedre om de aldri drepes og aldri utnyttes, men ses på som liv med verdi i seg selv. Jeg tror at så lenge synet er at det er greit å utnytte dyr så vil veldig mange av dem lide, samme hvor strenge lovene er for dyrehold er. Dyr ses på som annenrangs og som ressurser, ikke som individer med livslyst og følelsesliv. Er det respekt? Hvis målet er at dyr har det best mulig, er ikke det ultimate målet at vi ikke dreper eller utnytter dem i det hele tatt? Det vil aldri være noen uhell med slakten, dersom ingen dyr slaktes. Ingen dyr vil dø i transport dersom vi ikke skal frakte mange av gangen til slaktehuset. Ingen dyr vil ha smertefulle sykdommer som resultat av avl dersom ingen skal avles opp for mat. Er ikke dette minst mulig lidelse? Er ikke dette det beste for dyrenes velferd?

Jeg er på rettighetssiden, men vern fra lidelse er allikevel noe jeg bryr meg veldig mye om. Jeg er bare sikker på at rettigheter er det beste vern.

Lever Norges landbruksdyr på den idylliske lille gården vi ser presentert i reklame og historier? Og gjøres slakten med minimal lidelse påført dyret og med god kontroll? Her kommer noen tall fra “dyrevennlige” Norge som gjør det vanskelig for meg å se at dette overhodet er mulig :

Antall dyr som slaktes årlig: ca. 50 millioner (per 2003, landdyr)
Antall slakterier: ca 60 (2002)

Det er tydelig at samlebåndslakt er strengt nødvendig for å dekke etterspørselen her. La oss gjøre noen regnestykker.

50 millioner delt på 60 slakterier = 833 333 dyr som slaktes hvert år per slakteri i gjennomsnitt. Dette er mange dyr.

La oss si at slakteriene aldri har stengt og det drepes hver dag.

833 333 delt på 365 dager = 2283 dyr per dag

Siden slakteriene ikke er åpent hver dag er det reelle tallet enda høyere. Hvordan klarer man i det hele tatt å sørge for at ingen kyllinger skoldes levende eller at alle dyrene er bedøvet nok før de drepes? Hvordan klarer man å gjøre drap på samlebånd stressfritt? Svaret er: det går ikke.

Kilde: dyrevernalliansen

De som kjemper for dyrene inntar som regel et av to standpunkt, dyrene fortjener vern fra smerte eller dyrene fortjener rettigheter i kraft av å være et levende vesen. De første kalles dyrevernere de andre kalles dyrerettighetsforkjempere. På engelsk blir distinksjonen animal welfare vs animal rights.

Sentralt i vernstanken står det at dyrene skal slippe lidelse, og at de skal ha det bra mens de lever. Men de kan utnyttes til mat og annen bruk så lenge de har det bra mens de lever. Deres evne til å føle smerte og glede vektlegges, men det er fremdeles legitimt å bruke dem som ressurser så lenge de har det bra.

Rettighetstanken går et stykke lenger. I følge dette synet har ikke mennesker noen moralsk særstilling. Derfor bør dyr på linje med mennesker ha rett til å ikke brukes.

Jeg har lenge stått på vernssiden, men siden jeg ble vegetarianer har jeg i større og større grad fått sympati for rettighetstanken. Hvorfor ser vi på det som moralsk galt å drepe et menneske, mens drap av dyr tas så lett på? Hva er det med oss mennesker som gjør at så mange mener vi har rett til å utnytte dyr på det groveste? Mange mener at det er greit å drepe et dyr så lenge det er “humant” (et paradoksalt begrep spør du meg), og dyret har hatt det bra først. Men kan vi si det samme om mennesker? Er det greit å drepe din gamle nabo, så lenge han har det bra først og det gjøres i søvne uten at han merker det, og hvis ingen vil savne ham? De fleste vil si nei. Drap er galt uansett. Jeg velger å innlemme andre skapninger i dette rettighetsfellesskapet fordi det ikke er noe ved oss mennesker som gjør at vi fortjener livet mer. Vi klarer oss uten kjøtt, drap er unødvendig.

Men hva med naturens gang og rovdyr da? Er det galt av løven å spise antilopene? Og hvis løven får drepe for føden, hvorfor er det galt av oss? Mitt svar på dette er at ja, en gang var det kanskje nødvendig for mennesket å jakte og spise kjøtt. Men det er det ikke lenger. Drapene er helt unødvendige. For en løve er drapet nødvendig for overlevelse, og der ligger en viktig forskjell. Noe som også skiller oss fra dyrene er evnen til å resonnere og kommer frem til etiske prinsipper. Som opplyste og reflekterende vesener har vi muligheten til å velge hva slags liv vi vil leve.

Et syn som begynner å irritere meg i stadig større grad er det syn at mennesket skal stå i sentrum i våre avgjørelser rundt dyr og miljø. Dette synet kalles antroposentrisme. Mange som taler for å ta vare på jorda, gjør det med det utgangspunkt at jorda er vår, vi eier alle dens ressurser. Vi har en rett til å utnytte planetens ressurser slik vi ønsker, vi må bare gjøre det innenfor rimelighetens grenser. Det er bedre enn det synet at vi ikke har noen plikt overfor planeten i det hele tatt, men jeg misliker at det er menneskets behov som er fokusområdet. Natur, planter og dyr er underlagt oss med rette.

Begrepet bærekraftig utvikling bygger på antroposentrisme. Med dette synes følger tre vilkår: (1) ingen mennesker utnytter andre, (2) alle får en mulighet til å dekke grunnleggende behov og (3) ingen skaffer seg mer enn de trenger enn de trenger for å dekke grunnleggende behov på en måte som kommer i veien for andres behovsdekning. Har man kun mennesker i fokus virker dette som en teori som taler for omtanke og deling av goder. Men har men resten av verden i fokus også, gjennom dyra for eksempel ser man at de er helt neglisjert. Det setter grenser for bruk av naturressurser, men naturen og dyra har ingen verdi i seg selv. Kjernen er at vi skal gjøre planeten beboelig for mennesker, nålevende såvel som fremtidige.

Noen, og disse er nok i sterkt mindretall, taler for en økologisk etikk. Arne Næss er en av disse. Det grunnleggende premisset er at mennesker ikke skiller seg fra andre deler av naturen når det gjelder moralsk status. Her er det like viktig for mennesker som for dyr, planter, fjell og elver får utvikle og utfolde seg. Uberørt natur har en verdi i seg selv. Det er galt å utnytte naturen når det fører til goder vi kan klare oss uten. Man kan si at det er økologisk egalitarisme. Vi mennesker blir plassert i et fellesskap med alt som eksisterer. Vi er er ikke på toppen av et hirerarki. Det følger allikevel at mennesker og dyr kan bruke naturen for nøvendige ting. Jakt er for eksempel ikke nødvendigvis galt. Men naturen skal ikke utnyttes for unødige formål. For meg følger det at for oss mennesker blir å spise kjøtt følgelig blir galt,selv om det er fra jakt. Vi trenger det jo ikke.

Tanken om at mennesket er del av et fellesskap tiltaler meg. Vi har ingen egenskaper som gjør at livene våre har større verdi enn livet til en gris eller elg. Jeg har kanskje litt vanskeligere for å se at dyr og menneskers liv er på lik linje med et tre, men jeg er allikevel med på tanken om at naturen i ikke bør utnyttes unødvendig. Og ønsker man å spare flest mulig planter, lønner det seg jo faktisk å spise bare planter, siden så mye energi forsvinner i hvert næringsledd. Kanskje vil menneskedyrene etterhvert forstå at vi bare er en del av planeten, som alle andre dyr?

Kilde: Malnes og Midgard, politisk tenkning, Kap, 19: Mennesker og natur – fra bærekraftig utvikling til økologisk etikk

Fra neste år er det ikke lenger tillatt å arrangere livdyrutstillinger med pelsdyr, kan man lese på landbruk- og matdepartementet sine nettsider.

På utstillingene holdes revene fast med klype rundt snuten for at de ikke skal bite. Minkene presses sammen i små nettigsylindre, som sitter så stramt at pelsen kan beføles gjennom nettingen. Les mer her.

Dyrevernalliansen har jobbet lenge for dette og jeg er veldig glad for at deres arbeid har ført frem. Men samtidig er det lov å drive pelsoppdrett. Pelsoppdrett synes jeg det er noe av det mest forkastelige eksempelet på samfunnets syn på dyr. Dyrene lever i altfor små bur med nettingbunn, og er blottet mulighet for å få utløp for naturlige behov. I 2003 vedtok Stortinget at pelsdyrnæringen får 10 år på å forbedre seg, og klarer de ikke det skal det vurderes forbud. Mens tiden går betaler dyrene prisen.

Dyrebeskyttelsen avd. Oslo og Akershus, også kjent som DOOA er en organisasjon jeg har blitt veldig glad i. Jeg jobber der hver uke siden februar og stortrives med det. Det føles meningsfullt å gjøre noe helt praktisk og håndfast for dyra. Menneskene i DOOA er profesjonelle og kan det de driver med. Kattene blir tatt skikkelig vare på, kastrert, chip-merket og omplassert kun til folk man tror er klare for det.

DOOA skiller seg ut, ikke bare fordi de er såpass seriøse og flinke, men også fordi de faktisk har et tilbud for kaniner som dumpes også. Kaniner er et skikkelig lavstatusdyr og blir derfor oftere og oftere dumpet ute. DOOA tar inn disse kaninene, kastrerer dem og gir dem gode permanente hjem. Jeg har kaniner selv og er meget opptatt av å bedre kaninens status, så jeg er så glad for at DOOA bryr seg om kaninene også, ikke bare kattene. Den ene kaninen min er fra DOOA og han er en aldeles herlig liten kaninmann, som underholder hele familien (som er meg, samboeren min og den andre kaninen).

Så hvis du har lyst på kanin eller katt kikk innom DOOAs nettsider eller ta turen innom kattehuset i Mosseveien 226. Du kommer ikke til å angre på at du hentet deg et pelskledd familiemedlem fra Dyrebeskyttelsen! Samtidig bidrar du ikke til å støtte dyrebutikker eller useriøse avlere. Det er ekstremt viktig for at kjæledyr i hele Norge skal få det bedre.

Katten på bildet heter forresten Elvira og hun har vært på kattehuset siden desember i fjor. Hun er litt sjenert og er dårlig på å vise seg frem for besøkende. Men hun er en uendelig snill og søt katt som fortjener et godt hjem.