Cogitatio

Spesiesisme, også kalt artsrasisme og artssjåvinisme, er den oppfatningen at noen individer er mer verdt enn andre på grunnlag av deres artstilhørighet. Dette er en holdning som gjennomsyrer all vår bruk av dyr. Det er beslektet med rasisme, mannssjåvinisme og andre former for diskriminerende holdninger.

Gary Francione sier i sine seks prinsipper for dyrerettighetsposisjonen at:
Just as we reject racism, sexism, ageism, and homophobia, we reject speciesism. The species of a sentient being is no more reason to deny the protection of this basic right than race, sex, age, or sexual orientation is a reason to deny membership in the human moral community to other humans.

Spesiesismen sitter dypt i vårt samfunn, og det er kampen mot denne diskrimineringen som i stor grad driver dyrerettighetsbevegelsen. Et oppgjør med spesiesisme betyr ikke å mene at alle arter er like, men at man slutter å tilegne livene til individene som tilhører menneskearten en spesiell verdi bare fordi de er mennesker, eller favoriserer din hunds liv fremfor livet til grisen du spiser.

Det er en vanlig oppfatning at et menneskeliv er uendelig mye mer verdt enn et dyreliv. Mennesker er av en eller annen grunn opphøyet i det moralske univers, og har derfor rett på eget liv, rett til å ikke være andres slaver og rett til å ikke misbrukes. Dette er jo jeg enig i, men jeg ønsker også å innlemme ikke-mennesker i dette fellesskapet. Vi mennesker har ingen etisk særstilling. Det finnes ingen egenskap alle mennesker besitter som ingen dyr besitter.

Noen begrunner det at mennesker er mer verdt med det at vi er mye mer intelligente enn andre dyr. Men er det virkelig slik at alle mennesker har kognitive egenskaper som overgår alle dyr? En baby er ikke mer intelligent enn en gris, men det betyr ikke at vi synes det er greit å drepe babyer. Mennesker som er psykisk utviklingshemmet eller hjerneskadet kan være mye mindre intelligente enn aper, men det betyr ikke at vi mener at vi kan slakte dem ned etter eget ønske. Så om alle mennesker, uavhengig av kognitiv kapasitet har rett til å ikke drepes og misbrukes, så er det vel noe annet enn kognitiv kapasitet og intelligens vi baserer menneskeverdet på?

Andre mener at  det er den sterkestes rett som gjør at vi kan ta oss friheter med andre arter. Vi dominerer tross alt planeten, vi har overlegent vunnet kampen for tilværelsen (i hvert fall foreløpig). Jeg klarer ikke identifisere meg med et slikt standpunkt siden jeg mener at de som er sterke har en plikt til å ta vare på den svake part. En tro på den sterkestes rett minner om sosialdarwinisme, Nietzsche og nazisme og er en egoistisk  og for meg uakseptabel holdning til andre. Man har ingen rett til å drepe andre bare fordi man er sterkere. De færreste vil jo også mene at det er greit med mennesker, selv om de kan finne på å bruke dette argumentet for å bruke dyr. Det blir inkonsekvent. Det er heller ingen kamp for overlevelse som driver vår bruk av dyr. Tvert imot ville menneskeheten tjent miljømessig og helsemessig på å slutte å spise animalske produkter.

En anerkjennelse av spesiesismen i vårt samfunn og et ønske om å motvirke den starter med abolisjonisme av alle produkter av denne holdningen; animalske produkter. Veganisme er ikke en heroisk eller ekstremt krevende ting man kan gjøre. Det er heller ikke endepunktet, men starten på et anti-spesiesistisk liv.

Pelsplagg er noe jeg hater av hele mitt hjerte. For meg er det ikke annet enn selve symbolet på menneskelig egoisme, ufølsomhet, antroposentrisme og forfengelighet. I og for seg er det ikke noe mer galt å gå med pels enn å spise kylling, men det er noe med pels som vekker litt sterkere følelser hos meg. Jeg kjenner jeg irriterer meg over dyrevernere (slik jeg selv var en gang) som holder seg unna pels og lar det være med det. Det er jo så innmari enkelt å være imot pels. Det krever absolutt ingen innsats. Det er kanskje også derfor jeg synes det er så absurd å kjøpe pels, når lidelsen er så tydelig og så lett å unngå å støtte, samt at det er lite politisk korrekt.

I tillegg sliter jeg med at pelsbruken så vanskelig å unngå bli utsatt for. For de pelskåpedamene er jo faen meg over alt om dagen. Hver gang  jeg år ut av døra møter jeg på en av disse pelsmenneskene innen et par minutter. De står foran meg i kassakøen, ved siden av meg på trikken og foran meg på bussholdeplassen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dem stygge blikk, men i hodet mitt surrer det rundt et par kommentarer eller ti som jeg gjerne kunne tenke meg å ytre, hadde det ikke vært for at jeg ikke er så komfortabel med å skjelle ut folk på gata.

Lenge har jeg trodd at pels er på vei ut, og at det bare er de gamle damene som tviholder på disse avskyelige plaggene. De er litt unnskyldt, har jeg tenkt. De er sosialisert i en annen tid enn meg. Men nå begynner jeg å se masse unge folk gå rundt med vester av rev, luer av kanin og jakkedetaljer i mink. Da begynner jeg å miste litt motet. Jeg kjenner jeg gleder meg til det blir varmere i været.

“Non-violence leads to the highest ethics, which is the goal of all evolution. Until we stop harming all other living beings, we are still savages.”
Thomas A. Edison

Jeg snakker mye i bloggen her om respekt for andre arter for deres egen skyld. De har etter min mening egenverdi uavhengig av oss og fortjener ikke å behandles som våre slaver, eller våre ressurser som vi står fritt til å bruke. Men jeg er også opptatt av hva det å innlemme andre dyr i vårt moralske fellesskap vil si får vår egen art, for menneskeheten.

En tidlig indikasjon på antisosial personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt psykopater eller sosiopater) er dyremishandling. Antisosiale store har mangler i evnen til empati, og det er logisk at dersom de først begynner å behandle dyr dårlig, er den neste terskelen å utnytte og være voldelige mot mennesker ikke så høy. Jeg synes dette er et tydelig tegn på at vår evne til å ha medfølelse med mennesker ikke er så separat fra det å ha medfølelse med dyr.

Hvilken betydning ville det ha for våre holdninger til andre menneskers lidelse og død dersom samfunnet stilte seg negative til å gjøre det samme mot ikke-menneskelige dyr? Jeg tror, som Edison, at det vil være et viktig skritt i vår moralske evolusjon. Hvis vi bruker vår evne til moralske betrakninger til å strebe etter et samfunn som ikke utnytter og dreper noen arter, tror jeg terskelen for å gjøre det samme med mennesker vil økes betraktelig.

“The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated”
Gandhi

Dette har lenge vært et av mine favorittsitater. Når vi behandler de aller aller svakeste i vårt samfunn, de stemmeløse, de forsvarsløse, de som legger all deres tillit i våre hender godt er jeg sikker på at det vil smitte over på våre holdninger til alle andre svakerestilte grupper.

“Auschwitz begins whenever someone looks at a slaughterhouse and thinks: they’re only animals”
Theodor W. Adorno

Jeg studerer blant annet folkemord dette semesteret, og jeg klarer ikke la være å tenke at kjøttindustrien er dagens konsentrasjonsleire. Et vanlig begrep i folkemordlitteraturen er “dehumanisering”, som innebærer at en gruppe blir sett på som nærmest umenneskelige, “som dyr”. Å behandle mennesker “som dyr”, hva betyr det? Det ligger implisitt her at det betyr å behandle noen ganske begredelig, det er ikke mange som vil kverulere på det. Allikevel ser det ut til at de fleste mener at dyrene i vårt samfunn behandles ganske godt. Det er noe som skurrer her.

Uansett, vi avslører en betydelig artssjåvinistisk holdning mot andre dyr, når vi mener at kun det at noen tilhører en annen art betyr at deres liv er vårt til å ta uten moralske kvaler. Jeg ser klare paraleller til rasisme, mannsjåvinisme og andre former for fordommer og diskriminering her. Vi nedgraderer et annet individs verdi fordi de tilhører en spesiell gruppe. De er ikke som oss. Dersom vi ikke hadde hatt den spesiesistiske holdningen til andre arter, tror jeg at skrittet mot rasisme og folkemord ville vært større enn det er i dag. Menneskeheten har i store deler av verden (men langt fra alle) tatt oppgjør med slaveri, kvinneundertrykkelse, diskriminering av relgiøse grupper og andre former for diskriminering. Det neste skrittet i menneskelig moralsk evolusjon, slik jeg ser det, er å innlemme andre arter i det fellesskapet av individer som fortjener rettigheter og å beskyttes mot systematisk utnytting og lidelse. Klarer vi det, tror jeg menneskeheten velger en vei som vil gagne ikke bare de vi deler planeten med, men også medlemmene av vår egen art, ved at respekten for et annet liv høynes og ved at terskelen for vold mot andre vil senkes.

Jeg har tidligere forklart forskjellen mellom rettighetsperspektivet og vernsperspektivet når det kommer til dyrehensyn. Jeg synes egentlig dette skillet er litt kunstig og jeg synes vernssiden har et misforstått syn på hva som trengs for at dyr skal ha det bra og hva det innebærer.

Hovedfokuset for vernssiden er at dyr skal ha det bra. De skal slippe å lide. Med dette som mål har de ikke noe imot at dyr utnyttes så lenge de lever et godt liv. Å spise kjøtt, egg og melk er i seg selv derfor ikke galt, det er lidelsen vi påfører dem som er galt. Jeg har problemer med dette standpunktet fordi jeg mener at dyr selvfølgelig har det enda bedre om de aldri drepes og aldri utnyttes, men ses på som liv med verdi i seg selv. Jeg tror at så lenge synet er at det er greit å utnytte dyr så vil veldig mange av dem lide, samme hvor strenge lovene er for dyrehold er. Dyr ses på som annenrangs og som ressurser, ikke som individer med livslyst og følelsesliv. Er det respekt? Hvis målet er at dyr har det best mulig, er ikke det ultimate målet at vi ikke dreper eller utnytter dem i det hele tatt? Det vil aldri være noen uhell med slakten, dersom ingen dyr slaktes. Ingen dyr vil dø i transport dersom vi ikke skal frakte mange av gangen til slaktehuset. Ingen dyr vil ha smertefulle sykdommer som resultat av avl dersom ingen skal avles opp for mat. Er ikke dette minst mulig lidelse? Er ikke dette det beste for dyrenes velferd?

Jeg er på rettighetssiden, men vern fra lidelse er allikevel noe jeg bryr meg veldig mye om. Jeg er bare sikker på at rettigheter er det beste vern.

Lever Norges landbruksdyr på den idylliske lille gården vi ser presentert i reklame og historier? Og gjøres slakten med minimal lidelse påført dyret og med god kontroll? Her kommer noen tall fra “dyrevennlige” Norge som gjør det vanskelig for meg å se at dette overhodet er mulig :

Antall dyr som slaktes årlig: ca. 50 millioner (per 2003, landdyr)
Antall slakterier: ca 60 (2002)

Det er tydelig at samlebåndslakt er strengt nødvendig for å dekke etterspørselen her. La oss gjøre noen regnestykker.

50 millioner delt på 60 slakterier = 833 333 dyr som slaktes hvert år per slakteri i gjennomsnitt. Dette er mange dyr.

La oss si at slakteriene aldri har stengt og det drepes hver dag.

833 333 delt på 365 dager = 2283 dyr per dag

Siden slakteriene ikke er åpent hver dag er det reelle tallet enda høyere. Hvordan klarer man i det hele tatt å sørge for at ingen kyllinger skoldes levende eller at alle dyrene er bedøvet nok før de drepes? Hvordan klarer man å gjøre drap på samlebånd stressfritt? Svaret er: det går ikke.

Kilde: dyrevernalliansen

En ting som betegner veldig mange menneskers kjøttspising er hvor stor avstand det er mellom mennesket og dyret i levende tilstand. Man glemmer individet i havet av kjøttbolleoppskrifter og pepperonipizzareklamer. De er ikke individer med tanker, følelser og behov. De er mat. De er kroppsdeler kuttet opp i pene biter pakket inn i plast så folk slipper å se dem for hva de virkelig er. Levende skapninger som føler smerte og glede, som har personlighet og livslyst.

Mange mennesker danner nære bånd til dyr. Men ikke til griser, kylling, ku, sau eller andre dyr som har vært så uheldige å havne i kategorien mat. Hund, katt og andre kjæledyr har en helt annen status. De er kjæledyr. Å drepe og spise disse blir sett på som forkastelig. De er jo kjælne, trofaste skapninger fulle av særegne personlighetstrekk. Men i dette glemmer vi jo at andre dyr, de dyrene vi spiser, innehar de samme egenskapene.

La oss ta et eksempel. Grisen. Det er ikke veldig mange som har et forhold til grisen som et levende dyr, men de fleste har mye med gris å gjøre for det. I form av for eksempel grillpølser, koteletter og bacon. Griser er smarte læredyktige dyr, ikke så ulikt hunden. Griser lærer seg å gjenkjenne mennesker og kan lett lære seg forskjellen på ulike mennesker. De er sosiale dyr og lever naturlig i familiegrupper. Griser bruker blant annet lydspråk når de kommuniserer med hverandre, og ca 20 lyder med spesifikt innhold er identifisert. For eksempel er det vanlig at mor og unger roper på hverandre. Det er naturlig for dem å bruke store deler av dagen på å rote rundt med nesen sin etter mat. Grisene i Norge får lite eller ikke noe utløp for naturlig behov. Mer om grisen og hvordan den lever på norske gårder finner du her. Historien om grisen Noah er en fin historie som fokuserer på et individ. Noah er en gris som skulle bli pølser og koteletter, men siden han ble kjent og hadde en historie var det noen som engasjerte seg i hans skjebne. Han ble skånet, men det tragiske er alle de andre grisene som er akkurat slik som han som ikke blir skånet. De som blir røsket alt for tidlig fra moren sin og vokser opp i en liten binge uten muligheter til å grave med trynet eller leke og kommunisere ordentlig med sine artfrender. De som sendes i hopetall i trange lastebiler for å drepes mens de skriker i dødsangst. Og de er mange. Og de er sansende individer akkurat som hunden din, katten din og deg. Hadde du greid å selv drepe en redd og stresset gris med dine egne hender, og med god samvittighet?

Her er en fin video jeg snublet over her om dagen. Synes den var en fin oppsummering for hvorfor veganisme er det beste for mennesker, planeten og dyr.

De som kjemper for dyrene inntar som regel et av to standpunkt, dyrene fortjener vern fra smerte eller dyrene fortjener rettigheter i kraft av å være et levende vesen. De første kalles dyrevernere de andre kalles dyrerettighetsforkjempere. På engelsk blir distinksjonen animal welfare vs animal rights.

Sentralt i vernstanken står det at dyrene skal slippe lidelse, og at de skal ha det bra mens de lever. Men de kan utnyttes til mat og annen bruk så lenge de har det bra mens de lever. Deres evne til å føle smerte og glede vektlegges, men det er fremdeles legitimt å bruke dem som ressurser så lenge de har det bra.

Rettighetstanken går et stykke lenger. I følge dette synet har ikke mennesker noen moralsk særstilling. Derfor bør dyr på linje med mennesker ha rett til å ikke brukes.

Jeg har lenge stått på vernssiden, men siden jeg ble vegetarianer har jeg i større og større grad fått sympati for rettighetstanken. Hvorfor ser vi på det som moralsk galt å drepe et menneske, mens drap av dyr tas så lett på? Hva er det med oss mennesker som gjør at så mange mener vi har rett til å utnytte dyr på det groveste? Mange mener at det er greit å drepe et dyr så lenge det er “humant” (et paradoksalt begrep spør du meg), og dyret har hatt det bra først. Men kan vi si det samme om mennesker? Er det greit å drepe din gamle nabo, så lenge han har det bra først og det gjøres i søvne uten at han merker det, og hvis ingen vil savne ham? De fleste vil si nei. Drap er galt uansett. Jeg velger å innlemme andre skapninger i dette rettighetsfellesskapet fordi det ikke er noe ved oss mennesker som gjør at vi fortjener livet mer. Vi klarer oss uten kjøtt, drap er unødvendig.

Men hva med naturens gang og rovdyr da? Er det galt av løven å spise antilopene? Og hvis løven får drepe for føden, hvorfor er det galt av oss? Mitt svar på dette er at ja, en gang var det kanskje nødvendig for mennesket å jakte og spise kjøtt. Men det er det ikke lenger. Drapene er helt unødvendige. For en løve er drapet nødvendig for overlevelse, og der ligger en viktig forskjell. Noe som også skiller oss fra dyrene er evnen til å resonnere og kommer frem til etiske prinsipper. Som opplyste og reflekterende vesener har vi muligheten til å velge hva slags liv vi vil leve.

Et syn som begynner å irritere meg i stadig større grad er det syn at mennesket skal stå i sentrum i våre avgjørelser rundt dyr og miljø. Dette synet kalles antroposentrisme. Mange som taler for å ta vare på jorda, gjør det med det utgangspunkt at jorda er vår, vi eier alle dens ressurser. Vi har en rett til å utnytte planetens ressurser slik vi ønsker, vi må bare gjøre det innenfor rimelighetens grenser. Det er bedre enn det synet at vi ikke har noen plikt overfor planeten i det hele tatt, men jeg misliker at det er menneskets behov som er fokusområdet. Natur, planter og dyr er underlagt oss med rette.

Begrepet bærekraftig utvikling bygger på antroposentrisme. Med dette synes følger tre vilkår: (1) ingen mennesker utnytter andre, (2) alle får en mulighet til å dekke grunnleggende behov og (3) ingen skaffer seg mer enn de trenger enn de trenger for å dekke grunnleggende behov på en måte som kommer i veien for andres behovsdekning. Har man kun mennesker i fokus virker dette som en teori som taler for omtanke og deling av goder. Men har men resten av verden i fokus også, gjennom dyra for eksempel ser man at de er helt neglisjert. Det setter grenser for bruk av naturressurser, men naturen og dyra har ingen verdi i seg selv. Kjernen er at vi skal gjøre planeten beboelig for mennesker, nålevende såvel som fremtidige.

Noen, og disse er nok i sterkt mindretall, taler for en økologisk etikk. Arne Næss er en av disse. Det grunnleggende premisset er at mennesker ikke skiller seg fra andre deler av naturen når det gjelder moralsk status. Her er det like viktig for mennesker som for dyr, planter, fjell og elver får utvikle og utfolde seg. Uberørt natur har en verdi i seg selv. Det er galt å utnytte naturen når det fører til goder vi kan klare oss uten. Man kan si at det er økologisk egalitarisme. Vi mennesker blir plassert i et fellesskap med alt som eksisterer. Vi er er ikke på toppen av et hirerarki. Det følger allikevel at mennesker og dyr kan bruke naturen for nøvendige ting. Jakt er for eksempel ikke nødvendigvis galt. Men naturen skal ikke utnyttes for unødige formål. For meg følger det at for oss mennesker blir å spise kjøtt følgelig blir galt,selv om det er fra jakt. Vi trenger det jo ikke.

Tanken om at mennesket er del av et fellesskap tiltaler meg. Vi har ingen egenskaper som gjør at livene våre har større verdi enn livet til en gris eller elg. Jeg har kanskje litt vanskeligere for å se at dyr og menneskers liv er på lik linje med et tre, men jeg er allikevel med på tanken om at naturen i ikke bør utnyttes unødvendig. Og ønsker man å spare flest mulig planter, lønner det seg jo faktisk å spise bare planter, siden så mye energi forsvinner i hvert næringsledd. Kanskje vil menneskedyrene etterhvert forstå at vi bare er en del av planeten, som alle andre dyr?

Kilde: Malnes og Midgard, politisk tenkning, Kap, 19: Mennesker og natur – fra bærekraftig utvikling til økologisk etikk