Cogitatio

Sinnene hos diverse dyrevenner er i kok etter at TV-Norge viste drap av høner i beste sendetid, satt opp som en konkurranse i et underholdningsprogram. Både dyrebeskyttelsen og NOAH reagerer med å planlegge anmeldelse ettersom drap av dyr som underholdning ikke er lov ifølge den nye dyrevernsloven. Jeg siterer fra artikkelen: “I den nye dyrevernsloven, som trådte i kraft ved nyttår, slås det fast at avlivning av dyr som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement ikke er tillatt, samt at et dyr har en egenverdi utover nytteverdien det har for andre.”

Det er forsovet fint at det anerkjennes at drap som underholdning er forkastelig, men jeg klarer ikke å se hva som er forskjellen på å drepe en høne for å more seg og drepe en kylling for å kose seg med kyllingfilet. Det er jo ingen forskjell! Vi kan more oss med andre ting og vi kan spise andre ting. Og ikke trenger vi lide noen nød underholdningsmessig, smaksmessig eller helsemessig heller. Jeg synes dette illustrerer godt hvor usammenhengende den såkalte dyrevernsloven er. I tillegg påpeker den at dyr har en egenverdi “utover nytteverdien det har for andre”. Hva betyr egentlig det? Det blir jo helt meningsløst når den egenverdien kommer i annen rekke i forhold til folks ønske om å spise visse matretter. Vi tramper på denne egenverdien hver gang vi reduserer dyrene til ting, objekter for vår unødige nytelse. Det er ingen forskjell om denne nytelsen er underholdningsmessig eller matmessig. Det er ingen forskjell på å gå med pels og spise egg. Det eneste som er konsekvent dyrevennlig er en vegansk etikk. Det er den eneste etikken som tar det at dyr har egenverdi på alvor. Gjør holdninger til handlinger – bli veganer.

Jeg vil bruke et øyeblikk på å minne alle som er innom her at det er mange dyr som sitter og venter på at noen skal ønske å gi dem det stellet de fortjener i landets forskjellige dyremottak. Dyrene vi kaller kjæledyr er avhengige av at noen skal tillegge dem stor nok verdi, slik at vi kan gi dem de tingene de trenger for å ha et godt liv. Dersom de ikke verdsettes, men glemmes, neglisjeres og dumpes, mister de omsorgen de er avlet frem til å bli avhengige av. Derfor ber jeg deg, dersom du har plass i livet og i hjertet, om å ta vare på noen av de som sitter og venter hos Dyrebeskyttelsen, i stedet for å støtte de som avler opp dyreunger for vår underholdning og glede. Jeg har selv nå vært involvert i denne typen arbeid gjennom et par års tid, både gjennom å være fosterhjem, adopsjon og gjennom frivillig arbeid på hjelpesenteret til Dyrebeskyttelsen her i Oslo og Akershus. Du møter mange vonde skjebner gjennom å involvere deg slik, men du kan også utgjøre en stor forskjell i et individs liv. Noen ganger føles kampen for dyrs status ganske tung. Man kan ikke endre hele verden, men man kan i hvert fall endre hele verden for et individ. Det er meningsfull aktivisme synes jeg. Behovet for hjelp er stort, så om du har mulighet og lyst så vil jeg anbefale å si fra at du ønsker å bidra. Enten det er gjennom å adoptere et dyr, være fosterhjem eller hjelpe til med frivillig arbeid når du har mulighet.

Her er linker til omplasseringsorganisasjoner nær der jeg bor (Oslo og Omegn):
Dyrebeskyttelsen Norge avd. Oslo og Akershus
Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn
Foreningen for omplassering av dyr

Du kan finne lokalavdelinger av Dyrebeskyttelsen Norge her

Legger ved et bilde av en kattunge jeg hadde hos meg i fjor sommer, som da het Rasmussen.

Jeg leser og hører ofte at altetere mener vi som velger å ikke spise animalske produkter at hva de og vi velger å spise er et personlig valg, og at alle må respektere det valget man har gjort seg. Jeg må med andre ord ha respekt for at de velger å spise de døde kroppene og produktene av dyr som har blitt utnyttet på det groveste. Hvordan kan jeg respektere det? Det er ikke personlig hvorvidt du velger å spise og bruke andre. Det angår også de som blir ofre for ditt konsum. De teller også som individer med interesser. Det angår altså ikke bare deg hvordan du velger å leve, det angår også alle de som påvirkes av dine valg. Valget om å spise og bruke andre dyr er ikke personlig. Derfor er det heller ikke noe jeg kan respektere, og jeg er strengt tatt lei av at andre krever respekt for dette. Særlig når jeg forklarer mine begrunnelser bak å være veganer, så burde det ikke være så vanskelig å skjønne at jeg synes kynismen andre dyr blir ofre for er hjerteskjærende grusomt og er noe jeg gjerne vil se verden foruten. Hvordan kan man da kreve respekt? Dette betyr ikke at jeg ikke respekterer mennesker som ikke er veganere, men jeg kan ikke respektere de handlingene jeg synes er uetiske. De menneskene får min respekt gjennom andre handlinger og egenskaper jeg ser på som gode. Det betyr heller ikke at jeg plager folk som prøver å spise i fred. Jeg synes man skal være høflig, imøtekommende og hyggelig, og ikke pågående og ubehagelig. Allikevel, et valg om å skade andre er ikke et valg jeg kan respektere.

Jeg håper vi er på vei mot et samfunn der respekt ikke er noe som kun er forbeholdt mennesker, men også andre dyr på planeten vår. Jeg håper vi en dag kan se andre sansende vesener som verdig vår omtanke og godhet, og at det å drepe og bruke dem ikke er forenelig med dette. Kanskje kommer dette til å skje en dag, antageligvis ikke i min levetid, men kanskje til slutt hvis det fortsetter å være noen som snakker for de som ikke kan snakke for seg selv, og som mener respekt for deres liv og velferd er viktigere enn respekt for andres matvaner.

Jeg får ofte høre fra folk, som regel i sammenheng med de dyrene de kaller “kjæledyr”, at de er veldig glad i dyr. At dyr gir livet deres mening og at deres katt eller kanin er et elsket familiemedlem. Men jeg hører meget sjelden at disse menneskene avstår fra å spise og bruke animalske produkter. Og de synes gjerne at jeg er ganske ekstrem som oversetter min kjærlighet til andre dyr til det å ikke å konsekvent søke etter å ikke skade dem. Hvordan kan man påstå at man er glad i noen og samtidig bidra til at de avles opp, puttes i trange båser og drepes på samlebånd, kun for at du skal få litt kjøtt på tallerkenen? Kjøtt som du ikke trenger ernæringmessig og som skader planeten?

Dette blir for meg en morbid form for kjærlighet. Å være glad i noen betyr for meg at man setter pris på deres tilstedevælse, at deres lykke betyr noe og at man ønsker dem vel. Hvordan kan man bruke en slik frase om noen man dreper og bruker? Jeg har jo en gang vært en slik person som sa jeg var glad i dyr mens jeg spiste de drepte kroppene deres, men jeg har ikke helt forstått hvordan jeg fikk dette til å stemme oppi mitt hode. Kanskje fikk jeg det ikke helt til å stemme. Kanskje slo det meg ikke at det er feil fordi jeg ikke helt turte å tenke etter. Og når jeg først begynte å tenke etter så ble det innlysende. Mine vaner og ønsker matmessig teller så uendelig mye mindre enn livet til noen jeg vil vel. Man spiser ikke den man er glad i.

Bli veganer.

I bøker, filmer og sanger laget for barn er det ofte helt tydelig dyrevennlige budskap. Barn har som jeg har nevnt tidligere ofte en sterk fascinasjon og omtanke for dyrene de ser rundt seg, og mye av underholdningen ment for barn spiller tydelig på dette. Jeg var selv et barn unormalt mye opptatt av dyr. Selvvalgte prosjekter på skolen handlet alltid om dyr. Alle mine favorittprogrammer på TV handlet om dyr og jeg ville helst ikke leke med andre leker enn kosedyr og dyrefigurer. Bilder fra flukten fra dyreskogen sitter sitter fremdeles godt plantet i hjernen min og kjenningsmelodien husker jeg godt enda. Men det er først nå at jeg ser hvor sterkt mye av barneunderholdningen taler for å behandle andre dyr som likeverdige. Som et eksempel er Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner hvor alle blir enige om å være venner og ikke spise hverandre. Vegetarbudskapet er ganske sterkt, særlig med Grønnsaksspisersangen:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille.
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille.

Jeg har også begynt å like Pocahontas enda mer nå som jeg bedre ser parallellen med det å behandle andre dyr som likeverdige skapninger på denne planeten, uten å sette mennesker verdimessig over alle andre andre skapninger som bor her. “The rainstorm and the river are my brothers, the heron and the otter are my friends, and we are all connected to each other in a circle in a hoop that never ends”.

Er det rart vi får et inkonsekvent og splittet forhold til vår bruk av dyr når vi på den ene siden blir matet full av ord om respekt og likeverd og på den andre siden får servert de døde kroppene til andre dyr til middag? Når jeg ser tilbake på min fascinasjon og respekt for alle dyr i barndommen synes jeg det er rart at det skulle ta så lang tid før jeg virkelig satte spørsmålstegn ved den bruken jeg utsatte så mange dyr for. Det skremmer meg, for det viser hvor sterk påvirkningskraft samfunnets rådende holdninger har på våre tanker og handlinger mot de svakeste stemmeløse. Men det lindrer det kanskje litt å titte tilbake på alle de dyrvennlige bøkene, TV-programmene og sangene og se at det kanskje ligger en spire av håp i dem.

Mange mennesker feiler i å se parallellen mellom dyr vi bruker til mat, klær og lignende og dyr vi bruker til kos og selskap, nemlig de dyrene vi kaller kjæledyr. I kommentarfeltene hos de største nettavisene eksploderer folk i sinne når det omtales mennesker som på en eller annen måte behandler kjæledyr dårlig. Da mangler det ikke på mennesker som mener at dyr har egenverdi, unike personligheter, at de er verdifulle familiemedlemmer osv. Det hindrer dem allikevel ikke i å gå hjem og steke seg opp et stykke kjøtt når de skal spise middag. At dette dyret er utsatt for like stor urettferdighet som kjæledyret man sørget over i stad blir ikke ofret en tanke. At kjæledyr på en eller annen måte er mer verdt enn de andre dyrene vi bruker er en merkelig tanke. Den eneste forskjellen er at vi har tatt oss tid til å bli kjent med dem og lever sammen med dem.

Uansett, når man innser at kjæledyr og andre dyr vi bruker ikke har ulik moralsk verdi, må man se alt dyrehold under ett. Når det er ikke riktig at vi eier og bruker gris, sau, ku, kylling, fisk og andre landbruksdyr, er det heller ikke riktig å eie og bruke kjæledyr. Abolisjonisme taler for avskaffelse av alt dyrehold, også kjæledyrhold. De fleste dyr som havner i kjæledyrkategorien har det ikke godt. Mange av dem er hjemløse, og kanskje enda flere har et ensomt og innholdsløst liv der de neglisjeres fordi de ikke er like underholdende lenger. De er vår eiendom, derfor kan vi gjøre som vi vil med dem så lenge vi gir dem det minimum av stell de trenger for å holde seg i live. De få dyrene som har eiere som er opplyste om deres behov og genuint opptatt av deres velferd er forsvinnende få i mengden. Og selv det er ikke en garanti for at de har et så godt liv som de kan ha. Det er begrenset hva vi kan gi dem av den stimulien og livskvaliteten de hadde hatt som frie dyr som ikke er avlet til å ha spesifikke kvaliteter vi ønsker. Jeg har fremdeles degusen Bilbo hjemme her hos meg, og jeg har ingen problemer med å se at et burliv drar ned livskvaliteten hans. At jeg legger all den innsatsen jeg kan ned i å gi ham et godt liv, forandrer ikke det faktum at det beste for ham hadde vært å ikke være født inn i det avhengighetsforholdet livet som kjæledyr innebærer.

Hva innebærer dette i praksis? Det betyr ikke, slik mange er kjappe med å protestere mot, at vi slipper løs alle kjældeyr i skogen. Dyrene er avlet opp til å være avhengige av oss, og det er vår plikt å gi dem et så godt liv som lar seg gjøre. Det vi derimot bør gjøre er å slutte å avle frem nye dyr som blir satt i det avhengighetsforholdet. Kjæledyrene er skapte dyrearter, laget for menneskers egoistiske behov. Individer lider ingen nød av at disse artene dør ut. Arter har ikke interesser, det har derimot individer. Og bryr vi oss om alle enkeltskjebnene er det ikke vanskelig å se at kjæledyrhold er blodig urettferdig for de som blir ofrene. Imens kan vi ta vare på de dyrene som allerede er her, og adoptere uønskede dyr fra dyrebeskyttelsen eller andre steder hvor folk prøver å kvitte seg med sitt neglisjerte familiemedlem.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hele mitt liv har vært meget opptatt av de dyrene vi kaller kjæledyr. Opp gjennom årene har jeg blitt kjent med fisk, hamstere, en undulat, en katt, en hund og selvfølgelig kaninene og degusen. Jeg trives i nærheten av kjæledyr. Men jeg har det siste året klart å innse at det er en egoistisk følelse. Dersom kjæledyrhold hadde opphørt i min levetid og jeg måtte leve uten andre dyr som familiemedlemmer hadde jeg nok følt et savn, men jeg hadde også følt en enorm glede for all lidelsen og urettferdigheten som hadde opphørt med det samme. Hvem er jeg til å sette en slik triviell lyst foran liv og død?

Jeg vil benytte denne posten til å oppfordre de som kan og vil, til å adoptere et hjemløst dyr som venter på noen som kan gi dem den tiden og kjærligheten de fortjener. Hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus har vi i sommer fått inn enorme mengder dumpede dyr. Vi har tonnevis av kattunger og voksne katter, kaniner, marsvin og andre dyr som ikke er ønsket av de menneskene som skulle være deres familiemedlemmer. I går ble disse to dumpet i et bur i veikanten på Ryen i Oslo, overlatt til seg selv. Nå er de midlertidig hos meg, før de flytter til fosterhjemmet sitt hos Dyrebeskyttelsen. De er bare to av mange som slike skjebner som skjer fordi vi mennesker tar oss til rette.

Det jeg anser som det grunnleggende problemet for ikkemenneskelige dyrs interesser er deres status som eiendom, og jeg mener det er dette som vi trenger å holde øynene på når vi ønsker å kjempe deres kamp. Vi vil ikke få noen meningsfull bedring for dyrenes del før de har en juridisk rett til å ikke bli brukt, solgt og drept.

De fleste mennesker som bryr seg bare litt om dyr sier seg fort enig i at dyr har egenverdi. Men den innrømmelsen er en tom frase når man bidrar til det som gir dem status som ting. Når man kjøper animalske produkter som kommer fra et system der dyr er eiendom som utnyttes for profitt, bidrar du til et system som behandler dyr som ting, ikke som individer med egenverdi. At noen har egenverdi betyr at de har verdi, selv om ingen andre synes de er verdt noe. Når dyr er eiendom har de kun den verdien vi setter på dem. Når vi ikke lenger har bruk for dem står vi fritt til å kaste dem fra oss, og drepe dem uten å ta hensyn til deres interesse i livet. Juridisk sett er dyr bare ting. Ting som kan omsettes og brukes.

Noen setter sin lit til at dyrevernslover skal beskytte ikkemennskelige dyr, men faktum er at så lenge de er eiendom, så vil eiendomsinteresser alltid vinne. Norsk dyrevernslov sier at “Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål”. Vi skal altså ikke utsette dyr for undøvendig lidelse. Men det er faktisk slik at ingen lidelse er nødvendig. Vi trenger ikke animalske produkter. Vi bruker dyr og utsetter dem for lidelse uten andre grunner enn at det er praktisk og at det gir oss nytelse. Men så lenge dyr er menneskets eiendom, vil menneskets behov for å spise pølse alltid prioriteres over grisens behov for å leve.

Så hvordan kan vi endre på dette? Det starter med å innføre abolisjonisme i ditt eget liv, å bli veganer. Deretter må vi jobbe for en holdningsendring i samfunnet som kan gi oss det sosiale grunnlaget for lovgivning som virkelig hjelper dyrene. I stedet for å jobbe med at hønene skal ha litt større bur, er det mye mer fruktbart å jobbe for å spre omtanke og bevissthet gjennom å spre veganisme.

Gary Francione og hans bok “Animals as Persons” er en stor inspirasjonskilde for dette innlegget.

Det er vanlig å høre at ikke-menneskelige dyr ikke har noen interesse i å ikke dø, og at det eneste de er interessert i er et relativt smertefritt liv og en relativ smertefri død. Hvordan denne oppfatningen har fått fotfeste lurer jeg veldig på ettersom dyr gang på gang viser en interesse i deres fortsatte tilværelse. De kjemper for livet når det trues og utsetter seg gjerne for smerte for å redde livet, som å tygge av seg beinet om de sitter i en felle. Det at ikkemenneskelige dyr ikke har noen evne til å planlegge livet eller reflektere over fremtiden betyr ikke at de ikke bryr seg om du dreper dem eller ikke.

Jeg kom nettopp over en video på bloggen til Gary Francione som jeg ønsker å dele med dere. Det er filmet på et fransk slakteri, men viser ikke innsiden av slakteriet. I stedet får vi se hvordan en ku reagerer når en annen ku blir slaktet på innsiden. I sitt vente på døden, ser vi hennes nyttesløse og febrilske forsøk på å komme seg ut av den trange lille båsen hun står i. Det er tydelig at hun ikke ønsker å slaktes, og at hun er redd. Det blir for meg uforståelig at man kan sette smaksopplevelser og praktiske hensyn over hennes frykt og ønske om å leve.

Poor animals! How jealously they guard their pathetic bodies… That which to us is merely an evening’s meal, but to them is life itself.
- T.Casey Brennan

“Jeg skjønner at du kan bry deg om dyr, men jeg er mest opptatt av mennesker” og “jeg synes vi skal ordne opp i alt det fæle som skjer med mennesker før vi begynner å bry oss om dyrerettigheter” er ting jeg har fått høre når jeg har fortalt at jeg er veganer. Disse invendingenes hovedpoeng er at det er mye fælt som skjer med mennesker i verden; barn sulter, kvinner blir voldtatt og krig og elendighet dreper uskyldige, og derfor burde vi prioritere dette før vi begynner å jobbe for dyrene.

Så var det dette med å ha to tanker i hodet samtidig. Det at jeg er veganer og bryr meg om andre dyr er betyr ikke at jeg ikke bryr meg om de fæle tingene som skjer i verden med mennesker. Faktisk så mener jeg at mitt engasjement for dyr er kommer fra samme sted som mitt engasjement for mennesker kommer fra. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet og å behandle mennesker godt. Jeg er i mot rasisme, kvinneundertrykking og diskriminering av homofile. Antispesiesisme er sterkt beslektet med dette, fordi det omhandler krav på rettigheter og anerkjennelse av alle individers verdi. Jeg mener at det å jobbe mot en mer rettferdig verden vil først bli konsekvent når vi også jobber mot spesiesisme.

Det er jo heller ikke sånn at veganisme tar mye tid vekk fra tid man heller kunne brukt på menneskerettighetsarbeid. Når man spiser, så velger man vegetarmat i stedet for animalsk mat. Når man er i butikken, kjøper man den genseren som ikke inneholder ull. Å leve ut en empati for dyr og anerkjennelse av deres rettigheter er å innføre veganisme i livet sitt. Man kan fint være veganer samtidig som man er ansatt i Amnesty eller jobber på et voldtektsmottak.

Så det at man er opptatt av menneskespørsmål er ingen unnskyldning for å fortsette å bidra til utnytting og lidelse hos andre dyr. Man kan fint vise omtanke i mange aspekter i livet.

Se Gary Franciones blogginnlegg om samme tema som har inspirert meg til å skrive dette innlegget: Human Rights and Animal Rights: Perfect Together

For nesten nøyaktig 250 år siden ble en kvinne ved navn Mary Wollstonecraft født. Hun er en av de som huskes for sitt engasjement for kvinnefrigjøring og feminisme. Hun gav ut boka “Vindication of the Rights of Women” i 1792, hvor hun gikk til angrep på Roussau som snakket så positivt om utdannelse, uten å inkludere kvinner når han snakket om hvem som skulle få den. Hun mente kvinner burde være selvstendige og  kunnskapssøkende mennesker.

Hun fikk motsvar, kvinner skulle jo ikke være slik på den tiden. For å illustere hvor latterlig tanken på kvinnerettigheter var kom Thomas Taylor med “Vindication of the Rights of Beasts“. Tenk kvinner med rettigheter! Det neste er vel at man mener at dyr bør ha rettigheter også!

Det som er latterlig i dag er ikke så latterlig i morgen. Det bør de som gjør narr av nye bevegelser kanskje huske litt bedre på. Og selv om Taylor mente det ironisk er det en sammenheng mellom å anerkjenne alle menneskelige individers verdi og det å utvide dette til andre dyr. Men vi må huske at ting tar tid! Det er 250 år siden Wollstonecraft ble født. Feminisme er fremdeles et tema som engasjerer. Dyrerettighetsbeveglsen er ennå ung. At vi ikke ser allverdens resultater nå betyr ikke at de som støtter en bevegelses spede begynnelse gjør en utrolig viktig jobb! Det kanskje aller viktigste rettighetsforkjempere og veganere gjør er bare å eksistere med disse meningene og med denne livvstilen. Bare for å normalisere det og gjøre det lettere for at en ordentlig debatt og et ordentlig oppgjør kommer den dagen samfunnet har fått nok protester og nok folk som engasjerer seg for de rettighetsløse som ikke kan snakke for seg selv. Spesiesismen må anerkjennes før den kan bekjempes. Vi har sett det med avskaffelsen av slaveri, oppgjør med rasisme og med kampen for kvinnerettigheter. Det blir først latterliggjort og fremstilt som en håpløs utopi, før det etterhvert blir akspetert som en del av allmenn moral. Jeg tror vi går den veien når det gjelder rettigheter for andre arter også.

Les innlegget “Abolisjonisme er ikke en utopi” på bloggen Ikke-mennesker og samfunn