Dette innlegget er skrevet til minne om en liten fyr jeg kjente fra i sommer til forrige helg. Jeg møtte ham første gang en torsdag på kattehuset til Dyrebeskyttelsen avd. Oslo Akershus i Mosseveien. Det var et par damer som hadde med seg to små rødtabbygutter som hadde gått rundt alene i et nabolag. De var vel 6-7 uker på dette tidspunktet. Jeg fikk jobben med å navngi dem, og han ene fikk navnet Sirius og han andre fikk navnet Remus. Vakrere små kattunger skal du lete lenge etter. Jeg hadde mye fritid på denne tiden og tilbød meg å være fosterhjem for de to små, og neste dag tok jeg med dem hjem. De var begge lekne og aktive små gutter som dundret rundt fra rom til rom på sine sedvanlige kattungevis. Men etter et par dager ble Remus syk. Mens Sirius vokste og var aktiv, gikk Remus ned i vekt, og ble bare slappere og slappere. Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ham til veterinær. Veterinæren på katthuset var veldig bekymret og trodde ikke Remus ville leve særlig lenge, men ville la han få en sjanse. Jeg sto der med gråten i halsen og lovet at vi skulle gjøre alt vi kunne for at han skulle bli frisk. Bilturen hjem felte jeg mange tårer fordi jeg var så redd for å miste deg, Remus. Jeg og samboeren min startet nå intensivt med tvangsmating og overvåkning av vår lille kattunge. Og etter noen dager ble han mirakuløst helt frisk. Han begynte å spise selv igjen og begynte å leke med Siruis igjen. Han vokste og trivdes og var igjen en normal kattunge på alle måter.
Så kom tiden da vi skulle si farvel til guttene og levere dem til katthuset slik at de kunne adopteres. Igjen var jeg lei fordi jeg visste jeg ville savne dem sånn, men denne tristheten var egoistisk. Jeg visste jo at nå ville de komme til sin permanente familie. Sirius ble fort omplassert (ikke så rart siden han er en sjarmbombe uten like), til en familie på Kløfta. Jeg var sikker på at han kom til å ha det fint der. Så nå var Remus igjen uten broren sin. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på om jeg ikke burde insistert på at de skulle omplasseres sammen, men nå var det uansett for sent. Til min store glede viste det seg at faren min hadde tenkt å adoptere en katt, og jeg fikk overtalt ham til å ta Remus. Nå var alt bra, tenkte jeg. Nå bor Remus sammen med mennesker jeg kjenner og som jeg vet vil ta godt vare på ham. Han kom godt overens med kattungen de hadde fra før av og han var leken og blid. Han vokste og begynte å bli stor og flott katt. Og ikke minst så jeg fram til å være en del av resten av Remus liv som kattepasser nr 1 mange år fremover. Men slik gikk det ikke. For noen uker siden ble han syk igjen. Han sluttet igjen å spise, ble apatisk og slapp. Selv med tvangsmating og hyppig oppfølging fra veterinær ble han ikke friskere. Han ble bare dårligere og dårligere. Tester viste at han mest sannsynlig hadde FIP, en uhelbredelig sykdom som alltid ender i døden. Natt til søndag ble han så dårlig at Pappa og kona hans innså at slaget var tapt. Han fikk en overdose smertestillende og sovnet inn.
Remus levde ikke spesielt lenge, men endrer ikke det faktum at jeg på denne lille tiden hadde blitt ufattelig glad i ham. Det er vanskelig å sørge sånn over en som Remus når det ikke er en type sorg som er så akseptert av andre. Han er bare en katt, liksom. Ikke et menneske. Dessuten var han ikke min katt en gang. Men hans liv er ikke mindre verdt enn mitt, min sorg er minste han fortjener når han fikk det lille livet han fikk. Det er utrolig vondt å tenke på at den lille kattungen ikke fikk noe rettferdig liv. Det startet urettferdig og endte urettferdig. Men han vil i hvert fall alltid bli husket av meg, som det vidunderlige individet han var, ikke som “bare et kjæledyr” eller “bare en katt”.
