Cogitatio

I bøker, filmer og sanger laget for barn er det ofte helt tydelig dyrevennlige budskap. Barn har som jeg har nevnt tidligere ofte en sterk fascinasjon og omtanke for dyrene de ser rundt seg, og mye av underholdningen ment for barn spiller tydelig på dette. Jeg var selv et barn unormalt mye opptatt av dyr. Selvvalgte prosjekter på skolen handlet alltid om dyr. Alle mine favorittprogrammer på TV handlet om dyr og jeg ville helst ikke leke med andre leker enn kosedyr og dyrefigurer. Bilder fra flukten fra dyreskogen sitter sitter fremdeles godt plantet i hjernen min og kjenningsmelodien husker jeg godt enda. Men det er først nå at jeg ser hvor sterkt mye av barneunderholdningen taler for å behandle andre dyr som likeverdige. Som et eksempel er Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner hvor alle blir enige om å være venner og ikke spise hverandre. Vegetarbudskapet er ganske sterkt, særlig med Grønnsaksspisersangen:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille.
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille.

Jeg har også begynt å like Pocahontas enda mer nå som jeg bedre ser parallellen med det å behandle andre dyr som likeverdige skapninger på denne planeten, uten å sette mennesker verdimessig over alle andre andre skapninger som bor her. “The rainstorm and the river are my brothers, the heron and the otter are my friends, and we are all connected to each other in a circle in a hoop that never ends”.

Er det rart vi får et inkonsekvent og splittet forhold til vår bruk av dyr når vi på den ene siden blir matet full av ord om respekt og likeverd og på den andre siden får servert de døde kroppene til andre dyr til middag? Når jeg ser tilbake på min fascinasjon og respekt for alle dyr i barndommen synes jeg det er rart at det skulle ta så lang tid før jeg virkelig satte spørsmålstegn ved den bruken jeg utsatte så mange dyr for. Det skremmer meg, for det viser hvor sterk påvirkningskraft samfunnets rådende holdninger har på våre tanker og handlinger mot de svakeste stemmeløse. Men det lindrer det kanskje litt å titte tilbake på alle de dyrvennlige bøkene, TV-programmene og sangene og se at det kanskje ligger en spire av håp i dem.

Mange mennesker feiler i å se parallellen mellom dyr vi bruker til mat, klær og lignende og dyr vi bruker til kos og selskap, nemlig de dyrene vi kaller kjæledyr. I kommentarfeltene hos de største nettavisene eksploderer folk i sinne når det omtales mennesker som på en eller annen måte behandler kjæledyr dårlig. Da mangler det ikke på mennesker som mener at dyr har egenverdi, unike personligheter, at de er verdifulle familiemedlemmer osv. Det hindrer dem allikevel ikke i å gå hjem og steke seg opp et stykke kjøtt når de skal spise middag. At dette dyret er utsatt for like stor urettferdighet som kjæledyret man sørget over i stad blir ikke ofret en tanke. At kjæledyr på en eller annen måte er mer verdt enn de andre dyrene vi bruker er en merkelig tanke. Den eneste forskjellen er at vi har tatt oss tid til å bli kjent med dem og lever sammen med dem.

Uansett, når man innser at kjæledyr og andre dyr vi bruker ikke har ulik moralsk verdi, må man se alt dyrehold under ett. Når det er ikke riktig at vi eier og bruker gris, sau, ku, kylling, fisk og andre landbruksdyr, er det heller ikke riktig å eie og bruke kjæledyr. Abolisjonisme taler for avskaffelse av alt dyrehold, også kjæledyrhold. De fleste dyr som havner i kjæledyrkategorien har det ikke godt. Mange av dem er hjemløse, og kanskje enda flere har et ensomt og innholdsløst liv der de neglisjeres fordi de ikke er like underholdende lenger. De er vår eiendom, derfor kan vi gjøre som vi vil med dem så lenge vi gir dem det minimum av stell de trenger for å holde seg i live. De få dyrene som har eiere som er opplyste om deres behov og genuint opptatt av deres velferd er forsvinnende få i mengden. Og selv det er ikke en garanti for at de har et så godt liv som de kan ha. Det er begrenset hva vi kan gi dem av den stimulien og livskvaliteten de hadde hatt som frie dyr som ikke er avlet til å ha spesifikke kvaliteter vi ønsker. Jeg har fremdeles degusen Bilbo hjemme her hos meg, og jeg har ingen problemer med å se at et burliv drar ned livskvaliteten hans. At jeg legger all den innsatsen jeg kan ned i å gi ham et godt liv, forandrer ikke det faktum at det beste for ham hadde vært å ikke være født inn i det avhengighetsforholdet livet som kjæledyr innebærer.

Hva innebærer dette i praksis? Det betyr ikke, slik mange er kjappe med å protestere mot, at vi slipper løs alle kjældeyr i skogen. Dyrene er avlet opp til å være avhengige av oss, og det er vår plikt å gi dem et så godt liv som lar seg gjøre. Det vi derimot bør gjøre er å slutte å avle frem nye dyr som blir satt i det avhengighetsforholdet. Kjæledyrene er skapte dyrearter, laget for menneskers egoistiske behov. Individer lider ingen nød av at disse artene dør ut. Arter har ikke interesser, det har derimot individer. Og bryr vi oss om alle enkeltskjebnene er det ikke vanskelig å se at kjæledyrhold er blodig urettferdig for de som blir ofrene. Imens kan vi ta vare på de dyrene som allerede er her, og adoptere uønskede dyr fra dyrebeskyttelsen eller andre steder hvor folk prøver å kvitte seg med sitt neglisjerte familiemedlem.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hele mitt liv har vært meget opptatt av de dyrene vi kaller kjæledyr. Opp gjennom årene har jeg blitt kjent med fisk, hamstere, en undulat, en katt, en hund og selvfølgelig kaninene og degusen. Jeg trives i nærheten av kjæledyr. Men jeg har det siste året klart å innse at det er en egoistisk følelse. Dersom kjæledyrhold hadde opphørt i min levetid og jeg måtte leve uten andre dyr som familiemedlemmer hadde jeg nok følt et savn, men jeg hadde også følt en enorm glede for all lidelsen og urettferdigheten som hadde opphørt med det samme. Hvem er jeg til å sette en slik triviell lyst foran liv og død?

Jeg vil benytte denne posten til å oppfordre de som kan og vil, til å adoptere et hjemløst dyr som venter på noen som kan gi dem den tiden og kjærligheten de fortjener. Hos Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus har vi i sommer fått inn enorme mengder dumpede dyr. Vi har tonnevis av kattunger og voksne katter, kaniner, marsvin og andre dyr som ikke er ønsket av de menneskene som skulle være deres familiemedlemmer. I går ble disse to dumpet i et bur i veikanten på Ryen i Oslo, overlatt til seg selv. Nå er de midlertidig hos meg, før de flytter til fosterhjemmet sitt hos Dyrebeskyttelsen. De er bare to av mange som slike skjebner som skjer fordi vi mennesker tar oss til rette.