Spesiesisme, også kalt artsrasisme og artssjåvinisme, er den oppfatningen at noen individer er mer verdt enn andre på grunnlag av deres artstilhørighet. Dette er en holdning som gjennomsyrer all vår bruk av dyr. Det er beslektet med rasisme, mannssjåvinisme og andre former for diskriminerende holdninger.
Gary Francione sier i sine seks prinsipper for dyrerettighetsposisjonen at:
Just as we reject racism, sexism, ageism, and homophobia, we reject speciesism. The species of a sentient being is no more reason to deny the protection of this basic right than race, sex, age, or sexual orientation is a reason to deny membership in the human moral community to other humans.
Spesiesismen sitter dypt i vårt samfunn, og det er kampen mot denne diskrimineringen som i stor grad driver dyrerettighetsbevegelsen. Et oppgjør med spesiesisme betyr ikke å mene at alle arter er like, men at man slutter å tilegne livene til individene som tilhører menneskearten en spesiell verdi bare fordi de er mennesker, eller favoriserer din hunds liv fremfor livet til grisen du spiser.
Det er en vanlig oppfatning at et menneskeliv er uendelig mye mer verdt enn et dyreliv. Mennesker er av en eller annen grunn opphøyet i det moralske univers, og har derfor rett på eget liv, rett til å ikke være andres slaver og rett til å ikke misbrukes. Dette er jo jeg enig i, men jeg ønsker også å innlemme ikke-mennesker i dette fellesskapet. Vi mennesker har ingen etisk særstilling. Det finnes ingen egenskap alle mennesker besitter som ingen dyr besitter.
Noen begrunner det at mennesker er mer verdt med det at vi er mye mer intelligente enn andre dyr. Men er det virkelig slik at alle mennesker har kognitive egenskaper som overgår alle dyr? En baby er ikke mer intelligent enn en gris, men det betyr ikke at vi synes det er greit å drepe babyer. Mennesker som er psykisk utviklingshemmet eller hjerneskadet kan være mye mindre intelligente enn aper, men det betyr ikke at vi mener at vi kan slakte dem ned etter eget ønske. Så om alle mennesker, uavhengig av kognitiv kapasitet har rett til å ikke drepes og misbrukes, så er det vel noe annet enn kognitiv kapasitet og intelligens vi baserer menneskeverdet på?
Andre mener at det er den sterkestes rett som gjør at vi kan ta oss friheter med andre arter. Vi dominerer tross alt planeten, vi har overlegent vunnet kampen for tilværelsen (i hvert fall foreløpig). Jeg klarer ikke identifisere meg med et slikt standpunkt siden jeg mener at de som er sterke har en plikt til å ta vare på den svake part. En tro på den sterkestes rett minner om sosialdarwinisme, Nietzsche og nazisme og er en egoistisk og for meg uakseptabel holdning til andre. Man har ingen rett til å drepe andre bare fordi man er sterkere. De færreste vil jo også mene at det er greit med mennesker, selv om de kan finne på å bruke dette argumentet for å bruke dyr. Det blir inkonsekvent. Det er heller ingen kamp for overlevelse som driver vår bruk av dyr. Tvert imot ville menneskeheten tjent miljømessig og helsemessig på å slutte å spise animalske produkter.
En anerkjennelse av spesiesismen i vårt samfunn og et ønske om å motvirke den starter med abolisjonisme av alle produkter av denne holdningen; animalske produkter. Veganisme er ikke en heroisk eller ekstremt krevende ting man kan gjøre. Det er heller ikke endepunktet, men starten på et anti-spesiesistisk liv.
april 6th, 2009 at 11:04
Det var veldig godt skrevet syns jeg!
Jeg synes det er påfallende hvor mange som snakker om den sterkestes rett når det er snakk om mennesker vs. (andre) dyr, mens de ikke vil støtte opp under en slik tankegang mennesker imellom. Selv om det jo er noen som gjør det også, men det er ikke så ofte man egentlig støter på dem i dyrerettighetsdebatten.
april 6th, 2009 at 11:59
Takk! Det er hyggelig å høre.
Nei, det er sjelden man møter noen som er konsekvente når det gjelder en tro på den sterkestes rett, og for meg blir det bare en bekreftelse på antagelsen om de egentlig aldri har tenkt nøye gjennom den problemstillingen. Som oftest gjør de bare det de alltid har gjort og sier det første og beste de kommer på som forsvar.
april 6th, 2009 at 13:10
Ja, det er vel stort sett slik, at de ikke har tenkt igjennom det mener jeg. Og det trenger man jo egentlig ikke heller, i vårt samfunn, siden det ikke er så mange røster som problematiserer det.
Jeg har sendt deg en e-post forresten.
april 8th, 2009 at 00:16
Begrepet “sosialdarwinisme” – forestillingen om at konkurranse og kamp er uunngåelig og sundt, hvor det følger at de mest tilpasningsdyktige/sterke lykkes og de svake går under – brukes vanligvis om holdninger hos mennesker til andre mennesker og ideologi/trekk ved menneskesamfunn. Men det er ingen god grunn til å gi fenomenet en slik antroposentrisk begrensning. Ordet er “sosial” og ikke “antropos/menneske”. Sosialitet er ikke noe spesifikt menneskelig, men dyrisk. Så en jeger/fisker som forsvarer drap av dyr med slike argumenter, om at det er naturlig, er like sosialdarwinistisk som en ultraliberalist som forsvarer sultkatastrofer som sundt fordi menneskene anses for å være overflødige eller “i veien”.
april 17th, 2009 at 21:34
[...] 1. Mer om artssjåvinisme, eller spesiesisme kan du lese blogginnlegget Spesiesisme på bloggen Cogitatio, eller Wikipedias lille [...]
september 11th, 2009 at 00:03
[...] En fin bloggpost om “Det relative menneskeverd” kan leses her. En fin bloggpost som tar for seg menneskets diskriminering av andre dyr – også kalt artssjåvinsime, speciesisme eller spesiesisme kan leses her. [...]
november 9th, 2009 at 23:33
Hva er ditt syn på speciesisme ikke bare mot en art, men også innenfor en å samme art. Jeg snakker da om oppdretslaksen dårlige rykte og så vel behandlingen av denne. Så vidt jeg vet er nå en laks en laks, eller?
november 10th, 2009 at 00:00
Jeg er ikke sikker på at jeg helt skjønner hva du mener? Både oppdrettslaks og vanlig laks er vel mindreverdige individer i de fleste menneskers øyne. Begge grupper blir jo spist og brukt.
november 10th, 2009 at 00:33
Jeg snakker om stigmatisering av oppdrettslaks. Villaks og oppdrettslaks blir vel ikke sett på som likeverdig. Når en laks rømmer fra en merde i sjøen skyr jo folk ingen middler for å utrydde den. Enkelte elve eiere har jo tilogmed ansatt egne dykkere for å rydde elvene for oppdrettslaks. De kaster oppdrettslaksen på land mens villaksen varsom blir satt ut igjen. Så vidt jeg vet fins det ikke noe eget latinsk navn på oppdrettslaks og det er vel heller ikke noen egen art. Så hvorfor blir ikke disse behandlet på samme måte, uavhengig om begge til slutt havner på matbordet. Jeg mener speciesisme innenfor en art, eller rasisme om du foretrekker. Det er vel galt å forskjellsbehandle 2 individer av samme art?
november 10th, 2009 at 14:40
Det virker litt som om du ikke helt forstår begrepet? Det du snakker om er ikke spesiesisme slik jeg ser det. Dersom vi som samfunn skulle slutte å være spesiesister hadde vi ikke hatt noen laks i merder. Vi ville ikke spist laks i det hele tatt. At det finnes scenarier der vi dreper den ene gruppen og hjelper den andre handler det vel mer om miljøhensyn og biodiversitet enn forskjellsbehandling fra et artsrasitisk grunnlag. Når et dyr havner på matbordet vårt er de uansett utsatt for en forkastelig artsrasisme som gjør at vi føler oss berettiget til å ta deres liv. Både oppdrettslaks og villaks er ofre for dette.
desember 16th, 2009 at 02:18
[...] hele tiden. Men deres reklame for å ofre ikkemenneskelige dyr for å hjelpe mennesker er en sterk spesiesistisk propaganda i det offentlige [...]
mai 16th, 2010 at 22:10
[...] i. Jeg er svært negativ til det. Som vanlig vil en ikke ta tak i hovedtrekkene/grunnprinsippene (spesiesisme) bak samfunnets behandling av ikkemenneskelige dyr, men i stedet flikke på detaljene; ikke gå [...]
juli 29th, 2010 at 10:27
Jeg må spørre om noe av ren interesse:
Når man dusjer, tar man livet av enorme mengder bakterier.
Er dét liksom greit, eller er det noe jeg ikke skjønner her?
Vil det ikke være “artsrasisme” å si at det er OK å ta livet av hundre tusener av bakterier, bare fordi man vil dusje?
juli 30th, 2010 at 16:25
(Denne bloggen er egentlig død, den nye er her: http://veganerliv.com/)
Jeg mistenker at du ikke egentlig lurer, men prøver å være vanskelig med vilje, men vil forsøke å gi det et svar for det. Den grunnleggende rettigheten til å ikke være eiendom som kan drepes tilhører etter dyrerettighetsforkjempernes mening de som er sansende, dvs. de som kan føle smerte og glede og oppleve verden rundt seg. Dette er fordi dette er en forutsetning for å ha interesser. Bakterier er ikke sansende. Derfor er det du presenterer et ikke-problem.