Cogitatio

Dette er en av mine favorittfrokoster. Den smaker godt og er enkel å lage. Når det gjelder hva slags grønnsaker man har oppi er denne oppskriften deilig upresis. Jeg pleier å ta det jeg har rett og slett, men paprika og en type løk gir god smak synes jeg. Når det gjelder krydder så trenger du gurkemeie forå gi det en gul og fin farge. Jeg bruker også ofte noe indisk krydder og noe sterkt (tørket chili eller cayennepepper), men her er det bare å krydre etter ønske.

Det du trenger (til to sultne personer):

En blokk firm tofu*
1 paprika
1 gul løk (kan byttes ut med vårløk eller purre)
Olje til steking
Gurkemeie
Garam masala
Cayennepepper eller chili
Salt

Jeg fryser alltid tofuen og lar den tine natten før jeg bruker den. Da får tofuen en konsistens jeg liker i tillegg til at det gjør det lettere å klemme ut mest mulig vann. Først finhakker du grønnsakene, deretter smuldrer du opp tofuen (som du har klemt ut så mye vann du klarer fra først) i en oppvarmet og oljet panne. Krydre godt og la tofuen brunes et par minutter, før du har oppi grønnsakene. La det steke på middels varme til både tofu og grønnsaker er passelig stekt. Server gjerne med nyristet brød. Namnam

*Pass på at du bruker firm og ikke sliken firm, de er nemlig helt forskjellige. Jeg kjøper tofuen min på en innvandrerbutikk. Den koster nesten ingenting, men metter masse.

I dag har jeg lyst til å presentere en tegneseriestripe jeg liker, Bizarro, skapt av Dan Piraro. Piraro er selv veganer noe som han lar skinne igjennom i stripene sine. Her er noen jeg synes er ganske morsomme:

Mer om Piraros engasjement for dyrene og striper om tema finner du inne på bizarro.com

Å være veganer i en ikke-vegansk verden innbærer nødvendigvis å måtte daglig se en del ting man misliker sterkt. Menneskeheten er ikke spesielt dyrevennlig. De aller fleste må sitte i familieselskaper med døde kropper på bordet, handle i butikker med kjøttstykker, egg og melk innimellom de andre varene, og daglig vandre blant folk som kler seg i ull, skinn og pels. Men hvor går grensen for hva man skal godta? Jeg har satt en regel om at det ikke lages noen ikke-veganske ting i mitt hjem. Skal du ha ost eller biff må du spise det et annet sted. Jeg kommer heller aldri til å tilbrede eller kjøpe ikke-veganske ting for andre. Til gjengjeld disker jeg mer enn gjerne opp med deilig mat uten dyreprodukter med et smil.

Utover dette godtar jeg det meste. Jeg drar på grillfest, sitter i andres skinnsofaer og klager ikke når det lukter død ku i hele rommet. Men jeg synes ikke det er så hyggelig. Så jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å late som alt er fint. Collen Patrick-Goudreau har sagt i podcasten sin at hun ikke drar på grillfester der det grilles kjøtt, fordi det er såpass ubehagelig. Og det er jo en fin måte å si fra om at man ikke synes det er greit, og være sterk på vegne av de stakkars ofrene. Men man risikerer jo også å isolere seg selv til en viss grad. Jeg har ikke spesielt mange vegetarvenner så om jeg aldri skulle delta der dyreutnyttingen er tydelig vil jeg nok bli sittende mye hjemme med samboeren og kaninene. Og da mister man også sjansen til å vise at man fint kan leve som veganer, og havne i diskusjoner som kan få andre til å innse en ting eller to. Så hvor går grensen mellom det man godtar og det man sier nei til?

Pelsplagg er noe jeg hater av hele mitt hjerte. For meg er det ikke annet enn selve symbolet på menneskelig egoisme, ufølsomhet, antroposentrisme og forfengelighet. I og for seg er det ikke noe mer galt å gå med pels enn å spise kylling, men det er noe med pels som vekker litt sterkere følelser hos meg. Jeg kjenner jeg irriterer meg over dyrevernere (slik jeg selv var en gang) som holder seg unna pels og lar det være med det. Det er jo så innmari enkelt å være imot pels. Det krever absolutt ingen innsats. Det er kanskje også derfor jeg synes det er så absurd å kjøpe pels, når lidelsen er så tydelig og så lett å unngå å støtte, samt at det er lite politisk korrekt.

I tillegg sliter jeg med at pelsbruken så vanskelig å unngå bli utsatt for. For de pelskåpedamene er jo faen meg over alt om dagen. Hver gang  jeg år ut av døra møter jeg på en av disse pelsmenneskene innen et par minutter. De står foran meg i kassakøen, ved siden av meg på trikken og foran meg på bussholdeplassen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dem stygge blikk, men i hodet mitt surrer det rundt et par kommentarer eller ti som jeg gjerne kunne tenke meg å ytre, hadde det ikke vært for at jeg ikke er så komfortabel med å skjelle ut folk på gata.

Lenge har jeg trodd at pels er på vei ut, og at det bare er de gamle damene som tviholder på disse avskyelige plaggene. De er litt unnskyldt, har jeg tenkt. De er sosialisert i en annen tid enn meg. Men nå begynner jeg å se masse unge folk gå rundt med vester av rev, luer av kanin og jakkedetaljer i mink. Da begynner jeg å miste litt motet. Jeg kjenner jeg gleder meg til det blir varmere i været.

Her er et fint dikt jeg fant for en stund siden, som tar opp menneskets forhold til dyr og som taler for omtanke i forhold til andre arter. Det er skrevet av Ella Wheeler Wilcox, om kom ut i 1910.

The Voice of the Voiceless

Jeg er stadig på jakt etter gode veganske kroppspleieprodukter, og derfor storkoser jeg meg når jeg befinner meg i en av L’Occitanes butikker. Ingen av produktene er testet på dyr, og de fleste er frie for dyreprodukter, bortsett noen som inneholder bikubeprodukter (disse er lett å unngå). Jeg har særlig forelsket meg i Verbenaserien med en deilig frisk sitrusduft. Det koster litt, så jeg må grave litt dypt i studentlommene, men det føles veldig verdt det! Her finner du ut om det er noen butikker nær deg.

Siden jeg har bestemt meg for å være litt mer personlig her, og siden Heidi i forrige post sa hun ønsket mer om kaniner, tenkte jeg at jeg kunne presentere de pelskledde vennene i livet mitt som betyr veldig mye for meg. De har alle vidt forskjellige personligheter og alle vekker noe i meg som gjør at min avgjørelse om å ikke spise dyr lenger føles uendelig bra.

Først kaninene. Luna er en svart dvergveddermiks som kom inn i livet mitt april 2007. Hun satt i glassburet på OsloCity og ventet på at noen skulle kjøpe henne, som en vare. Jeg hadde nok et svakt øyeblikk kombinert med at mine refleksjoner rundt det å bruke dyr slik ikke stakk særlig dypt enda. Det er synd at jeg kunne være så blind, men jeg er samtidig glad for at Luna endte opp her hos meg. Hun hadde garantert ikke passet inn i en familie med barn, ettersom hun er en bestemt liten dame som ikke finner seg i hva som helst. Løfting og kosing på fang er uaktuelt og skal bestemme hvordan ting skal skje. Men bak det tøffe ytre skjuler en liten forsiktig kanin som har litt problemer med å stole på folk. Setter du deg ned på gulvet med henne og tar deg tid viser hun seg fra sin myke side. Da dytter hun borti deg med snuten, tråkker over beina dine og hvis du er heldig, så lar hun deg kose henne på nesen og ørene. Når Luna er glad danser hun som en liten ballettdanserinne. Det er ikke mye i verden som gjør meg like varm om hjertet som når hun gjør det.

Lago er Lunas rake motsetning. Han er supersosial og stoler på alle. Hans blide humør er utrolig smittende og gledeshoppene er ikke som Lunas små balletthopp. Nei, han er mer som en racerbil som raser gjennom hele leiligheten og kræsjer gang på gang i møblene. Lago er en omplasseringskanin fra Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ute gående rundt alene på Skedsmokorset, med bånd på seg. Han ble levert inn på Smådyrakutten i håp om at “eierne” skulle dukke opp. Det gjorde de ikke. Så ikke lenge etter flyttet han inn hos oss. Lagos livsinnstilling er nysgjerrig, positiv og eventyrsøkende. Han er kjempeflink til å dra Luna med på spennende rampestreker og er en mester på å se ut som uskyldigheten selv om han bli tatt på fersken. Han har sjelden tid til å sitte stille, det er kjedelig. Men Luna kan han godt kose på. Når de ligger inntil hverandre finnes det ikke noe søtere i verden spør du meg.

En annen liten kar som har bodd hos oss i snart et år er degusen Bilbo. Han bor hos oss i fosterhjem og venter på at noen skal adoptere ham. Han skulle gjerne fått bodd her, hadde det ikke vært for at han er ganske krevende og at vi ikke har det som skal til for at han skal få det best mulig. Han bør få en degusvenninne, et større bur, bedre muligheter for å løpe fritt og noen som har mer tid å bruke på ham. Bilbo har bare to moduser, turbo og av. Og han er så eventyrlysten at den lille kroppen hans sitrer når han finner et spennede hull eller lukter noe godt som peanøtter. Han er en sosial liten degus og elsker å være ute av buret sammen med oss menneskene og klatre rundt på kroppene våre. Kose får vi lov til, men bare når han er i av-modus, og helst om vi har noe varmt han kan ligge inntil (PC-lader er himmelsk). Vi håper han får et godt hjem snart, selv om vi kommer til å savne ham masse.

Det er også et par pelskledde til som jeg kaller mine venner selv om de ikke bor her hos meg. Den ene er katten Nusse som bor hos moren min. Hun har vært i livet mitt siden jeg var 11 år gammel og begynner å bli en gammel dame. Men hun er fremdeles sitt gamle elskverdige vesen som elsker kos og solstråler på gulvet hun kan ligge og varme seg i. Den andre er hunden Alfa, en livsglad og energifull cocker spaniel på 8 år. Hun var en del av familien min hos pappa før jeg flyttet hjemmefra. Nå bor hun et annet sted hun trives godt og jeg vil fremdeles møte henne i ny og ne.

Da har jeg flyttet over til wordpress, ettersom det er så mange som mener det er bedre.  Nå er det riktignok wordpress.com og ikke wordpress.org jeg bruker foreløpig, men det kan endre seg. Uansett, jeg har valgt å gi bloggen et nytt navn, Cogitatio (å tenke, reflektere). Navneendringen har litt sammenheng med hva jeg ønsker å ha et litt tydeligere fokus på, nemlig hverdagsrefleksjoner og tanker rundt disse temaene som opptar meg så sterkt.  Jeg har ikke vært så flink på å oppdatere i det siste, så det skal jeg prøve å ta meg mer tid til. Men jeg vil nok uansett prioritere kvalitet fremfor kvantitet. Jeg har også bestemt meg for å å være litt mer åpen om meg selv siden jeg har lyst til å gi bloggen min et litt mer personlig preg.  Velkommen skal du være!

Hvis du har noen innspill, f.eks. noe du vil at jeg skal skrive mer om eller så er jeg interressert i å høre hva du har å si!