Cogitatio

Lever Norges landbruksdyr på den idylliske lille gården vi ser presentert i reklame og historier? Og gjøres slakten med minimal lidelse påført dyret og med god kontroll? Her kommer noen tall fra “dyrevennlige” Norge som gjør det vanskelig for meg å se at dette overhodet er mulig :

Antall dyr som slaktes årlig: ca. 50 millioner (per 2003, landdyr)
Antall slakterier: ca 60 (2002)

Det er tydelig at samlebåndslakt er strengt nødvendig for å dekke etterspørselen her. La oss gjøre noen regnestykker.

50 millioner delt på 60 slakterier = 833 333 dyr som slaktes hvert år per slakteri i gjennomsnitt. Dette er mange dyr.

La oss si at slakteriene aldri har stengt og det drepes hver dag.

833 333 delt på 365 dager = 2283 dyr per dag

Siden slakteriene ikke er åpent hver dag er det reelle tallet enda høyere. Hvordan klarer man i det hele tatt å sørge for at ingen kyllinger skoldes levende eller at alle dyrene er bedøvet nok før de drepes? Hvordan klarer man å gjøre drap på samlebånd stressfritt? Svaret er: det går ikke.

Kilde: dyrevernalliansen

Spinat er inneholder mange vitaminer og mineraler, blant annet vitamin C, vitamin A og jern. Så dette er en grønnsak det er lurt å spise ofte. Denne oppskriften er både sunn, god og tar ikke lang tid å lage. Du trenger (til to personer):

250 g pasta (bruk f.eks. penne eller fusilli)
150 g spinat
1/2 dl olje
1/2 løk, finhakket
1 fedd hvitløk, finhakket
1 chili, finhakket (kan sløyfes)
Pinjekjerner (mengde etter preferanse)
Salt
Pepper

Ha pastaen i kokende vann og kok så lenge som anvist på pakken. Ha oljen, løken og hvitløken i en kjele og la det frese til løken har blitt myk. Ha deretter i spinaten og chili. La det stå på middels varme mens du rører det sammen i noen minutter. Salte og pepre etter smak. Når pastaen er ferdig blander du det hele sammen, drysser pinjekjerner over og serverer.

Colleen Patrick Goudreau snakker ofte om det å fortelle din sannhet, “speak your truth”, når man snakker med andre om hvorfor man er vegetarianer eller veganer. Det innebærer at istedet for å sitte og holde kjeft og ha som mål å ikke utfordre eller støte noen så forteller man den virkelige sannheten om hvorfor man ikke spiser dyr. Man forteller de grusomme tingene dyrene er utsatt for, hvor stor belastning det er på planeten og hvor helsebringene det kan være å droppe animalske produkter. Man sier det klart og tydelig og uten skam.

Generelt tror jeg veg*anere går mye på eggeskall rundt folk. De vil ikke utfordre andres syn på hva som er mat og hva som ikke bør være mat, fordi de er redde for å fremstå som arrogante eller ekstemister uten respekt for andres standpunkter. Slik jeg ser det er dette ganske synd. Å være veganer eller vegetarianer er noe man burde være stolte av og noe man burde snakke om, slik at flere får tenkt igjennom sitt forhold til det de spiser. Man får høre at dette er å misjonere eller at man ikke har respekt for andres “valg” av å spise kjøtt og animalske produkter. Jeg ser på det som informasjonsarbeid på vegne av planeten og de ikke-menneskelige dyrene. Det er mange som ikke har peiling på konsekvensene av kjøttspising eller som aldri har tenkt gjennom det. Så at jeg informerer og prater om det kan gjøre at noen kanskje ser ting på en litt ny måte. Jeg synes igrunnen det er arrogant å anta at andre mennesker overhodet ikke har potensiale til å tenke gjennom sine praksiser og ta et tydelig etisk standpunkt på grunn av det. Men har jeg ikke respekt for de som velger å spise kjøtt? Jeg legger ikke mennesker til hat fordi de ikke blir veganere. De fleste i mitt liv er ikke veggiser, men jeg er glad i dem allikevel og jeg respekterer dem som personer. Men kan jeg stilltiende respektere det faktum at deres konsum av dyrekropper medfører lidelse? Nei. Derfor vil jeg ikke holde kjeft.

Jeg har nok hittil ikke vært så flink til å si det jeg ønsker å si. Men jeg lærer og finner bedre og bedre måter å ordlegge meg på. Det finnes selvfølgelig tid og sted for alt, men hvis noen spør vil jeg svare. Og jeg vil fortelle min sannhet.

En ting som betegner veldig mange menneskers kjøttspising er hvor stor avstand det er mellom mennesket og dyret i levende tilstand. Man glemmer individet i havet av kjøttbolleoppskrifter og pepperonipizzareklamer. De er ikke individer med tanker, følelser og behov. De er mat. De er kroppsdeler kuttet opp i pene biter pakket inn i plast så folk slipper å se dem for hva de virkelig er. Levende skapninger som føler smerte og glede, som har personlighet og livslyst.

Mange mennesker danner nære bånd til dyr. Men ikke til griser, kylling, ku, sau eller andre dyr som har vært så uheldige å havne i kategorien mat. Hund, katt og andre kjæledyr har en helt annen status. De er kjæledyr. Å drepe og spise disse blir sett på som forkastelig. De er jo kjælne, trofaste skapninger fulle av særegne personlighetstrekk. Men i dette glemmer vi jo at andre dyr, de dyrene vi spiser, innehar de samme egenskapene.

La oss ta et eksempel. Grisen. Det er ikke veldig mange som har et forhold til grisen som et levende dyr, men de fleste har mye med gris å gjøre for det. I form av for eksempel grillpølser, koteletter og bacon. Griser er smarte læredyktige dyr, ikke så ulikt hunden. Griser lærer seg å gjenkjenne mennesker og kan lett lære seg forskjellen på ulike mennesker. De er sosiale dyr og lever naturlig i familiegrupper. Griser bruker blant annet lydspråk når de kommuniserer med hverandre, og ca 20 lyder med spesifikt innhold er identifisert. For eksempel er det vanlig at mor og unger roper på hverandre. Det er naturlig for dem å bruke store deler av dagen på å rote rundt med nesen sin etter mat. Grisene i Norge får lite eller ikke noe utløp for naturlig behov. Mer om grisen og hvordan den lever på norske gårder finner du her. Historien om grisen Noah er en fin historie som fokuserer på et individ. Noah er en gris som skulle bli pølser og koteletter, men siden han ble kjent og hadde en historie var det noen som engasjerte seg i hans skjebne. Han ble skånet, men det tragiske er alle de andre grisene som er akkurat slik som han som ikke blir skånet. De som blir røsket alt for tidlig fra moren sin og vokser opp i en liten binge uten muligheter til å grave med trynet eller leke og kommunisere ordentlig med sine artfrender. De som sendes i hopetall i trange lastebiler for å drepes mens de skriker i dødsangst. Og de er mange. Og de er sansende individer akkurat som hunden din, katten din og deg. Hadde du greid å selv drepe en redd og stresset gris med dine egne hender, og med god samvittighet?

Jeg skal bli veganer. Jeg har nå spist vegansk i 10 dager og det går ganske bra. Så da fortsetter jeg. Dette er veldig spennende og gøy og jeg legger meg i selen med å finne nye oppskrifter mens jeg hører på Colleen Patrick-Goudreaus podcast og koser meg. Det føles allikevel litt rart, særlig med tanke på at jeg anså veganisme som ekstremt og ikke noe for meg bare for noen måneder siden. Men nå har jeg tatt skrittet mot en livsstil som passer med mine følelser og holdninger, og det er ganske befriende!

Denne oppskriften er inspirert av en oppskrift jeg hørte Colleen Patrick-Goudreaus podcast fra compassionate cooks(en glimrende podcast som anbefales på det varmeste). Quesedillas lages egentlig med ost (queso = ost), men i denne veganske oppskriften er ost byttet ut med hummus. Dette tar ikke lang tid å lage og er utrolig godt! Hvilke grønnsaker man bruker i denne kan man variere og bruke litt det man har og det man synes passer, men her kommer de ingrediensene jeg har brukt (blir ca fire quesadillas, nok til to-tre pers):

Hummus – kan kjøpes ferdig eller lages selv, en super oppskrift finner du her.
En boks hermetiserte svarte bønner
Tacomix, krydderpose
Tortillas (Old El Paso er veganske)
Et blad grønnkål
En squash
Mais
Salsa

Kutt opp squash i biter, ta bladene av stilken på grønnkålen og kutt dem opp i strimler (ikke bruk stilken). Stek squash og grønnkål kjapt i litt olje og legg det til side. Ha svarte bønner, tacomix og vann i en kjele og varm opp. Spre hummus på den ene halvdelen av en tortilla og legg den i en middels varm stekepanne, med hummussiden opp. Mens den brunes lett legger du squash, grønnkål, svarte bønner, mais og salsa på samme halvdelen som du har hummus. Når tortillasen begynner å brunes (tar ikke lang tid), brett den ene halvdelen over den andre og legg den på et fat. Gjør det samme med tre tortillas til, eller så mange du vil ha. Server gjerne med salsa, guacamole og salat.

Smuldrepai kan lages med utallige frukt- og bærsorter og er raskt og enkelt å lage. Jeg liker best med blåbær og gjerne med gogreens veganske vaniljesaus. Vaniljesausen er best hvis den er vispet og har stått litt i kjøleskapet.

Du trenger:
Bær/frukt
200 g sukker
200 g vegansk margarin
125 g hvetemel (bruk mer hvis deigen ikke blir smuldrete nok)
100 g havregryn

Sett ovnen på 200 grader. Legg bærene i en litt stor ildfast form sånn at de dekker bunnen(jeg bruker vanligvis frosne blåbær, men du kan ta det du har).

Bland sammen resten av ingrediensene og smuldre det over bærene. Stekes til toppen begynner å brunes, ca 20 min. La kaken avkjøles og spis!

Liten kommentar om sukker. I USA er det ganske vanlig at beinkull fra kuer brukes i raffineringsprosessen, men i Norge tror jeg ikke dette er vanlig. Dansukker hevder i hvert fall at de ikke gjør det.

Her er en fin video jeg snublet over her om dagen. Synes den var en fin oppsummering for hvorfor veganisme er det beste for mennesker, planeten og dyr.

Veg*anere pleier ofte å få beskyldningen om at de er så følsomme og derfor ikke klarer å være like fornuftige som andre mennesker. Gjerne ligger det implisitt at det er fornuftig å spise kjøtt. Veggiser er emosjonelle sippemennesker som synes så synd på den søte grisen at de ikke orker å spise den, mens altetere er normale, stabile mennesker som ikke lar emosjoner tåkelegge deres fornuft. De er så fornuftige fordi de ser at det er “naturlig” å spise kjøtt og ikke lar medfølelse overfor dyr få dem til å slutte å spise dem.

Dette provoserer meg. For det første er det fornuftig å spise dyr? Når vi ser på industrien og de enorme lidelsene det medfører er det fornufting å støtte opp om dette? Jeg synes ikke det er greit. Da er vel det ganske fornuftig og rasjonelt av meg å ikke bruke pengene mine på noe jeg synes er galt? Og er egentlig kjøttspising ikke basert på følelser? En grunn som går igjen når folk forklarer hvorfor de spiser kjøtt er jo fordi det er så godt. Dette er en positiv følelse altetere får når de spiser kroppene til de ikke-menneskelige dyrene. Er denne følelsen så sterk at man ikke klarer å la være å oppgi den for å ikke støtte en motbydelig industri, vil jeg si at det er rimelig følelsesbasert og ufornuftig!

Og for det andre, er det galt å være omtenksom og var overfor andres lidelse? Hvorfor er det sett på som noe negativt å føle noe overfor ikke-menneskelige dyr og være tro mot de følelsene? Er det fornuftig å ikke la seg berøre av historier om barn som har mistet foreldrene sine til AIDS? Det kan i mange tilfeller se ut til at de fleste ser på medfølelse overfor andre skapninger enn mennesket (i hvert fall industridyr) som en smule tåpelig. Dette synes jeg er merkelig. Deres lidelse er like ekte og de fortjener den samme omtanken.

Så jeg har overhodet ikke tenkt til å slutte å føle medfølelse og la mine følelser være med på å bestemme hvilke valg jeg tar i livet. Jeg tror det gjør en til et mer harmonisk og helt menneske. Man må tillate seg å føle smerte for da blir det lettere å føle ekte glede. Emosjoner og følelser en del av det å eksistere, å prøve å gjøre det til noe tåpelig og svakt, blir for meg å ignorere en viktig del av det å være et levende vesen.

Jeg er lakto-ovo-vegetarianer som betyr at jeg tillater egg og melk i kosten, og det har jeg vært i 4 mnd nå. Det har i grunnen gått veldig greit og jeg er ufattelig glad for å ha tatt det valget. Samtidig ser jeg at jeg ikke er helt konsistent i mine holdninger når jeg også inntar egg og melk.

Veganisme er et kosthold helt uten animalske produkter. Ikke kjøtt, egg, eller melk (eller andre animalske produkter). For meg er veganisme helt klart et ideal. Verpehønene og melkekuene får en like forkastelig behandling som slaktedyra (om ikke verre) og har like stor rett til å ikke bli utnyttet som ting.

Så i det daglige spiser jeg mest mulig vegansk. Men er det nok? Jeg ser jo at de argumentene som jeg bruker når jeg forteller meg selv at det er greit at jeg ikke er 100% veganer er de samme jeg brukte da jeg ikke ville bli 100% vegetarianer. Det er upraktisk, sosialt ubehagelig, vanskelig, umulig å spise ute osv. Men kanskje jeg må prøve før jeg bestemmer meg for at dette stemmer? Og hvis det stemmer, fortjener ikke dyra at jeg setter deres lidelse og rettighetsløshet over mine behov for å ha det praktisk?

Jeg synes dette er litt vanskelig. Jeg er redd for å bli en som har et anstrengt forhold til mat. Og skal jeg bli veganer føler jeg at jeg må virkelig mene at det er noe jeg vil før jeg gjør det, slik at valget kan bli gjort gjennomtenkt og grundig. Da legger jeg et bedre grunnlag for at det skal vare lenge tror jeg. Men nå har jeg spist helt vegansk uten store problemer i fire dager, så kanskje det er en mulighet for at jeg kan klare det på heltid også?