Cogitatio

Jeg leser og hører ofte at altetere mener vi som velger å ikke spise animalske produkter at hva de og vi velger å spise er et personlig valg, og at alle må respektere det valget man har gjort seg. Jeg må med andre ord ha respekt for at de velger å spise de døde kroppene og produktene av dyr som har blitt utnyttet på det groveste. Hvordan kan jeg respektere det? Det er ikke personlig hvorvidt du velger å spise og bruke andre. Det angår også de som blir ofre for ditt konsum. De teller også som individer med interesser. Det angår altså ikke bare deg hvordan du velger å leve, det angår også alle de som påvirkes av dine valg. Valget om å spise og bruke andre dyr er ikke personlig. Derfor er det heller ikke noe jeg kan respektere, og jeg er strengt tatt lei av at andre krever respekt for dette. Særlig når jeg forklarer mine begrunnelser bak å være veganer, så burde det ikke være så vanskelig å skjønne at jeg synes kynismen andre dyr blir ofre for er hjerteskjærende grusomt og er noe jeg gjerne vil se verden foruten. Hvordan kan man da kreve respekt? Dette betyr ikke at jeg ikke respekterer mennesker som ikke er veganere, men jeg kan ikke respektere de handlingene jeg synes er uetiske. De menneskene får min respekt gjennom andre handlinger og egenskaper jeg ser på som gode. Det betyr heller ikke at jeg plager folk som prøver å spise i fred. Jeg synes man skal være høflig, imøtekommende og hyggelig, og ikke pågående og ubehagelig. Allikevel, et valg om å skade andre er ikke et valg jeg kan respektere.

Jeg håper vi er på vei mot et samfunn der respekt ikke er noe som kun er forbeholdt mennesker, men også andre dyr på planeten vår. Jeg håper vi en dag kan se andre sansende vesener som verdig vår omtanke og godhet, og at det å drepe og bruke dem ikke er forenelig med dette. Kanskje kommer dette til å skje en dag, antageligvis ikke i min levetid, men kanskje til slutt hvis det fortsetter å være noen som snakker for de som ikke kan snakke for seg selv, og som mener respekt for deres liv og velferd er viktigere enn respekt for andres matvaner.

Det har vært mye om mat her i bloggen i det siste, men jeg kjører videre i samme spor. I dag bestemte jeg meg for å lære meg å lage vegetarmaki. Jeg har spist det på sushirestauranter før, men har ikke vært med på å lage det, så dette ble en utvidelse av mitt matlagingsrepertoar. Det viste seg å være lettere å lage enn jeg trodd, og var også ganske gøy!

Dette trenger du:
Nori (sjøgress)
Sushiris
Bambusmatte – til å rulle
Sushieddik
Grønnsaker til fyll (jeg brukte avocado og agurk)
Tofu
Soyasaus

Start med å gjøre klar risen (jeg fulgte anvisningene på pakken); skyll, kok opp, avkjøl og blad inn edikk. Skjær så opp de grønnsakene du ønsker og bruke, og tofu om du ønsker det.

Bruker du tofu, stek strimlene i stekepanne, gjerne med litt smakstilsetning. Jeg stekte tofuen i chiliolje for å få litt ekstra smak på det.

Trykk risen jevnt utover noriflaket (gjør fingrene våte så du slipper at risen fester seg), og legg en stripe med fyll cirka midt på.

Rull det godt sammen ved hjelp av bambusmatten.

Bruk en skarp kniv og skjær rullen i passende store biter. Server med soyasaus.

Nam!

Her er en liten video som kan være til hjelp, hvis du trenger å se litt bedre hvordan man ruller det sammen. En hyggelig måte å lage maki på kan være å sette fram litt forskjellige typer fyll, også kan folk legge det fyllet de vil på makirullene sine før man ruller dem sammen. Hvis du ikke har forsøkt å lage vegetarmaki før, så kan det varmt anbefales!

For noen uker siden bestilte jeg tre nye kokebøker fra amazon.com og i dag fikk jeg dem endelig i hus. Jeg tror nok jeg begynner å bli voksen, for jeg synes det har blitt gøy og bare bla gjennom kokebøker og lese i dem selv om det ikke nødvendigvis er fordi jeg skal lage mat. Eller kanskje er det en effekt av den gleden jeg har fått for å lage mat som kom etter at jeg ble veganer? Uansett så tror jeg at jeg kommer til å kose meg stort med de nye bøkene mine. De vegankokebøkene jeg har fra før av er Colleen Patrick-Goudreaus bøker, Joy of Vegan Baking og The Vegan Table (som jeg er veldig fornøyd med!), og jeg gleder meg til å utforske videre i de nye. Kommer til å si mer om hva jeg synes om dem etterhvert som jeg får prøvd dem ut. De jeg bestilte er disse:

Vegan Yum Yum, kokebok laget av bloggforfatteren av bloggen med samme navn. Det jeg elsker med hennes oppskrifter er at du vasser i flotte bilder som virkelig gir deg lyst til å lage mat. Så jeg håper boka er like bra!

Veganomicon, en svær og tykk bok som ser ut til å innholde mange interessante oppskrifter. Jeg har allerede i lang tid laget kikertfiletene fra denne boka som er fantastiske, så jeg håper det er flere slike gullopskrifter å finne her.

30-minute Vegan, en bok jeg visste lite om på forhånd men som jeg endte opp med å bestille fordi selv om jeg er glad i å lage mat, så er det dager hvor det er veldig ønsket å hive sammen noe kjapt og greit.

Hvilke vegankokebøker kan du anbefale?

Mange tror at du er nødt til å stappe i deg uante mengder med kosttilskudd når du blir veganer for å ikke få en haug med mangelsykdommer. Dette er feil. Det er for det meste relativt uproblematisk å få i seg det man trenger med et vegansk kosthold så lenge man spiser mange forskjellige typer grønnsaker, korn, bønner og andre sunne vegetabilske matvarer. Det er imidlertid noen ting man burde passe litt ekstra på, så jeg tenkte jeg skulle skrive en bloggpost om det. Dette betyr imidlertid ikke at altetere er velsignet fri fra å risikere mangler. Det er ikke slik at veganere har så fryktelig mye mer å passe på, selv om “dette må du passe på som veggis”-artikler lett gir inntrykk av det. Uansett, jeg vil at folk som begynner å legge om til et vegansk kosthold skal få litt grunnleggende info om kosttilskudd det kan være lurt å ta. Fordi det ofte føles betryggende, og fordi det er fryktelig kjipt om man skulle være så uheldig å pådra seg mangler. Jeg kommer ikke til å gå gjennom en lang liste med næringstoffer, men tar opp noen få ting som er vanskelig å finne i et vegansk kosthold og som jeg selv tar. Ønsker du en mer fyldig gjennomgang anbefaler jeg podcastepisoden til Colleen Patrick-Goudreau, “The Safety of Supplements”.

Omega 3
Omega 3 er en flerumettet fettsyre som er viktig for en mengde kroppsfunksjoner, som blant annet blodtrykket, immunforsvaret og hjernen. Det finnes både kortkjedet (ALA) og langkjedet (EPA og DHA) Omega 3, og det er den langkjedete typen som har de best dokumenterte helseeffektene. Menneskekroppen kan bygge langkjedet Omega 3 dersom man spiser nok kortkjedet Omega 3. De vegetabilske kildene til omega 3 er kortkjedede og eksempler på mat som inneholder mye omega 3 er rapsolje og linfrø. De langkjedede omega 3-fettsyrene kalles også marine omega 3-fettsyrer fordi det produseres av liv i havet. Det at fisk er uaktuelt å spise gjør allikevel ikke at marin omega 3 er utilgjengelig for veganere. Det har etterhvert blitt et ganske godt utvalg i algeomega 3 på nettet, og jeg anbefaler å ta et slikt tilskudd daglig. Selv bestiller jeg fra Healthspan som har gelatinfrie Omega 3-tabletter som innholder EPA og DHA. Veganessentials.com har også noen typer marin omega 3 som kan bestilles over nett. Husk at hvis du bestiller varer for under 200 kr så slipper du toll.

B12
Vitamin B12, også kalt kobalamin, får du i dag kun fra kjøtt, egg og melk. Ergo, er du veganer må du ta dette som tilskudd. Du får ikke B12 gjennom å spise spirulina, nori eller andre alger (les mer om det her). Mangel på vitamin B12 kan ha alvorlige konsekvenser så det blir dumt å sjanse på dette. Et vanlig B12-tilskudd som du finner i norske helsekostbutikker er Bjäst B12. Lave nivåer av B12 er ganske vanlig hos veganere så jeg vil oppfordre alle som har et vegansk kosthold å ta B12 hver dag.

Vitamin D
Vitamin D er ikke et problem for de som er flinke til å oppholde seg ute i sola. Sola er nemlig vår beste kilde til vitamin D. Men, innlysende nok, blir det lite opphold i sola for oss nordboere i vinterhalvåret, derfor lønner det seg å ta vitamin D-tilskudd når mørket brer seg over landet vårt. Dette er for øvrig ikke et problem kun for veganere, men for alle andre også. Vitamin D finnes i fisk, men selv altetere i Norge kan få problemer med vitamin D-inntaket. Derfor er også mange melkeprodukter kunstig tilsatt vitamin D. Som et lite apropos kan det være greit å vite at vitamin D3 er animalsk, mens D2 er vegetabilsk. Derfor, se etter tilskudd med vitamin D2 når du handler. Veganessentials har vitamin D2 du kan bestille over nett.

Så dette er de tilskuddene jeg synes det er lurt å ta, og som jeg anbefaler andre veganere å ta, uansett hva slags kosthold de har. Hvilke tar du, eller hvilke synes du er viktige å ta?

Jeg får ofte høre fra folk, som regel i sammenheng med de dyrene de kaller “kjæledyr”, at de er veldig glad i dyr. At dyr gir livet deres mening og at deres katt eller kanin er et elsket familiemedlem. Men jeg hører meget sjelden at disse menneskene avstår fra å spise og bruke animalske produkter. Og de synes gjerne at jeg er ganske ekstrem som oversetter min kjærlighet til andre dyr til det å ikke å konsekvent søke etter å ikke skade dem. Hvordan kan man påstå at man er glad i noen og samtidig bidra til at de avles opp, puttes i trange båser og drepes på samlebånd, kun for at du skal få litt kjøtt på tallerkenen? Kjøtt som du ikke trenger ernæringmessig og som skader planeten?

Dette blir for meg en morbid form for kjærlighet. Å være glad i noen betyr for meg at man setter pris på deres tilstedevælse, at deres lykke betyr noe og at man ønsker dem vel. Hvordan kan man bruke en slik frase om noen man dreper og bruker? Jeg har jo en gang vært en slik person som sa jeg var glad i dyr mens jeg spiste de drepte kroppene deres, men jeg har ikke helt forstått hvordan jeg fikk dette til å stemme oppi mitt hode. Kanskje fikk jeg det ikke helt til å stemme. Kanskje slo det meg ikke at det er feil fordi jeg ikke helt turte å tenke etter. Og når jeg først begynte å tenke etter så ble det innlysende. Mine vaner og ønsker matmessig teller så uendelig mye mindre enn livet til noen jeg vil vel. Man spiser ikke den man er glad i.

Bli veganer.

Her kommer enda et tips til enkel og god mat. Tempura er en japansk rett som tradisjonelt er laget med mye forskjellige ingredienser. Jeg lager naturligvis kun av grønnsaker. Det er veldig godt og bør prøves ut!

Man kan selvfølgelig lage det fra bunnen av, men jeg velger den enkle metoden og kjøper heller tempuramix i butikken. Det du trenger for å lage en ladning med tempura er da dette:

Jeg har her brukt gulrot, brokkoli og aspargesbønner. Grønnsakene kuttes til ønsket størrelse. Du følger deretter anvisningene på pakken og blander ut mixen med kaldt vann. Deretter dekker du grønnsaksbiter med mixen og friterer det i olje. Legg bitene så på tørkepapir slik at oljen kan renne litt av og server med en gang. Jeg synes det er veldig godt med sweet chili saus til. Det mer korrekte er vel å bruke samme dipsaus som veganyumyum, men jeg virkelig elsker sweet chili saus og lar ikke sjansen til å spise det gå fra meg. Å lage tempura er temmelig ukomplisert og veldig godt, så det anbefales på det varmeste fra meg om du har lyst på noe godt. Man kan bruke masse forskjellige grønnsaker, så bare prøv deg frem!

Her kommer en enkel og veldig god dessert jeg har blitt glad i, som jeg tenkte jeg kunne dele her på bloggen. Den krever veldig lite tid og innsats, men er allikevel en god dessert som jeg tror mange liker.

Du trenger:
Friske bær (bringebær og/eller jordbær er godt!)
Vispet soyakrem eller lignende (det er flere typer som passer, jeg har laget med både krem fra soyatoo og gogreen, og oatlys vaniljesaus)
Tom og Jerry-kjeks, knust

Legg bær, krem og knuste kjeks i lag i små boller eller glass og server. Enkelt!

Dette innlegget er skrevet til minne om en liten fyr jeg kjente fra i sommer til forrige helg. Jeg møtte ham første gang en torsdag på kattehuset til Dyrebeskyttelsen avd. Oslo Akershus i Mosseveien. Det var et par damer som hadde med seg to små rødtabbygutter som hadde gått rundt alene i et nabolag. De var vel 6-7 uker på dette tidspunktet. Jeg fikk jobben med å navngi dem, og han ene fikk navnet Sirius og han andre fikk navnet Remus. Vakrere små kattunger skal du lete lenge etter. Jeg hadde mye fritid på denne tiden og tilbød meg å være fosterhjem for de to små, og neste dag tok jeg med dem hjem. De var begge lekne og aktive små gutter som dundret rundt fra rom til rom på sine sedvanlige kattungevis. Men etter et par dager ble Remus syk. Mens Sirius vokste og var aktiv, gikk Remus ned i vekt, og ble bare slappere og slappere. Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ham til veterinær. Veterinæren på katthuset var veldig bekymret og trodde ikke Remus ville leve særlig lenge, men ville la han få en sjanse. Jeg sto der med gråten i halsen og lovet at vi skulle gjøre alt vi kunne for at han skulle bli frisk. Bilturen hjem felte jeg mange tårer fordi jeg var så redd for å miste deg, Remus. Jeg og samboeren min startet nå intensivt med tvangsmating og overvåkning av vår lille kattunge. Og etter noen dager ble han mirakuløst helt frisk. Han begynte å spise selv igjen og begynte å leke med Siruis igjen. Han vokste og trivdes og var igjen en normal kattunge på alle måter.

Så kom tiden da vi skulle si farvel til guttene og levere dem til katthuset slik at de kunne adopteres. Igjen var jeg lei fordi jeg visste jeg ville savne dem sånn, men denne tristheten var egoistisk. Jeg visste jo at nå ville de komme til sin permanente familie. Sirius ble fort omplassert (ikke så rart siden han er en sjarmbombe uten like), til en familie på Kløfta. Jeg var sikker på at han kom til å ha det fint der. Så nå var Remus igjen uten broren sin. Jeg fikk litt dårlig samvittighet og lurte på om jeg ikke burde insistert på at de skulle omplasseres sammen, men nå var det uansett for sent. Til min store glede viste det seg at faren min hadde tenkt å adoptere en katt, og jeg fikk overtalt ham til å ta Remus. Nå var alt bra, tenkte jeg. Nå bor Remus sammen med mennesker jeg kjenner og som jeg vet vil ta godt vare på ham. Han kom godt overens med kattungen de hadde fra før av og han var leken og blid. Han vokste og begynte å bli stor og flott katt. Og ikke minst så jeg fram til å være en del av resten av Remus liv som kattepasser nr 1 mange år fremover. Men slik gikk det ikke. For noen uker siden ble han syk igjen. Han sluttet igjen å spise, ble apatisk og slapp. Selv med tvangsmating og hyppig oppfølging fra veterinær ble han ikke friskere. Han ble bare dårligere og dårligere. Tester viste at han mest sannsynlig hadde FIP, en uhelbredelig sykdom som alltid ender i døden. Natt til søndag ble han så dårlig at Pappa og kona hans innså at slaget var tapt. Han fikk en overdose smertestillende og sovnet inn.

Remus levde ikke spesielt lenge, men endrer ikke det faktum at jeg på denne lille tiden hadde blitt ufattelig glad i ham. Det er vanskelig å sørge sånn over en som Remus når det ikke er en type sorg som er så akseptert av andre. Han er bare en katt, liksom. Ikke et menneske. Dessuten var han ikke min katt en gang. Men hans liv er ikke mindre verdt enn mitt, min sorg er minste han fortjener når han fikk det lille livet han fikk. Det er utrolig vondt å tenke på at den lille kattungen ikke fikk noe rettferdig liv. Det startet urettferdig og endte urettferdig. Men han vil i hvert fall alltid bli husket av meg, som det vidunderlige individet han var, ikke som “bare et kjæledyr” eller “bare en katt”.

Til den som er på utkikk etter en god vegansk hårpleie kan det være interessant å vite at Jonathan-serien som nylig har kommet i Vita-butikkene består for det meste av veganske produkter. De er tydelig merket med “100% vegan”. Da jeg var innom Vita, så jeg også at de har fått håpleie og hudpleieprodukter fra merket Green People – disse er merket med Vegan Society sitt merke og er i tillegg økologiske. Green People donerer også 10% av overskuddet til veldedighet. Deilig at det kommer flere veganske produkter i vanlige butikker!

I bøker, filmer og sanger laget for barn er det ofte helt tydelig dyrevennlige budskap. Barn har som jeg har nevnt tidligere ofte en sterk fascinasjon og omtanke for dyrene de ser rundt seg, og mye av underholdningen ment for barn spiller tydelig på dette. Jeg var selv et barn unormalt mye opptatt av dyr. Selvvalgte prosjekter på skolen handlet alltid om dyr. Alle mine favorittprogrammer på TV handlet om dyr og jeg ville helst ikke leke med andre leker enn kosedyr og dyrefigurer. Bilder fra flukten fra dyreskogen sitter sitter fremdeles godt plantet i hjernen min og kjenningsmelodien husker jeg godt enda. Men det er først nå at jeg ser hvor sterkt mye av barneunderholdningen taler for å behandle andre dyr som likeverdige. Som et eksempel er Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner hvor alle blir enige om å være venner og ikke spise hverandre. Vegetarbudskapet er ganske sterkt, særlig med Grønnsaksspisersangen:

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
Han blir så doven og så lat og veldig tjukk i magen

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter,
Tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille.
Han blir sånn passe mett i magen, glad og lystig hele dagen
og så lett i bena at han ikke kan stå stille

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner.
Han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner

Men – den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter
tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille
Han er så snill mot dem han kjenner og han får så gode venner
og får like fine tenner som en krokodille.

Jeg har også begynt å like Pocahontas enda mer nå som jeg bedre ser parallellen med det å behandle andre dyr som likeverdige skapninger på denne planeten, uten å sette mennesker verdimessig over alle andre andre skapninger som bor her. “The rainstorm and the river are my brothers, the heron and the otter are my friends, and we are all connected to each other in a circle in a hoop that never ends”.

Er det rart vi får et inkonsekvent og splittet forhold til vår bruk av dyr når vi på den ene siden blir matet full av ord om respekt og likeverd og på den andre siden får servert de døde kroppene til andre dyr til middag? Når jeg ser tilbake på min fascinasjon og respekt for alle dyr i barndommen synes jeg det er rart at det skulle ta så lang tid før jeg virkelig satte spørsmålstegn ved den bruken jeg utsatte så mange dyr for. Det skremmer meg, for det viser hvor sterk påvirkningskraft samfunnets rådende holdninger har på våre tanker og handlinger mot de svakeste stemmeløse. Men det lindrer det kanskje litt å titte tilbake på alle de dyrvennlige bøkene, TV-programmene og sangene og se at det kanskje ligger en spire av håp i dem.